Veilederne trenger selv veiledning

Kronikk.

VESTLANDETS FORSKERSKOLE for pedagogikk- og utdanningsforskning (WNGER II) ble etablert 23. august 2018 for å styrke forskerutdanningen på tvers av sju universitet og høgskoler på Vestlandet, og har i dag 115 stipendiater og 64 veiledere som medlemmer. Gjennom en femårsperiode har man lykkes såpass godt at forskerskolen blir økt til femten medlemsinstitusjoner fra høsten 2023 og blir dermed Norges største forskerskole innen pedagogikk og utdanningsvitenskap. 

I DENNE forskerskolen har man også hatt et økende fokus på å tilby doktorgradsveiledere kurs, seminar, workshops etc., samt å forbedre kunnskapsgrunnlaget om doktorgradsveiledere. Dette har man delvis adressert gjennom mer generelle perspektiv om intensjoner og realiteter, digital undervisning og etter hvert inn mot stipendiaters erfaringer. 

I VÅR siste studie har man adressert dette mer spesifikt inn mot «hvor skoen trykker» for dagens doktorgradsveiledere og hvor respondentene er fra ulike UH-institusjoner i hele Norge. Fire av ti veiledere er fra helseutdanninger, fire av ti veiledere er fra pedagogikk/utdanningsvitenskap og to av ti veiledere fra humaniora og samfunnsvitenskap. Det er en eksplorativ casestudie (Mixed Method Research) som baserer seg på en generell survey (N = 293), 11 intervju, 2 fokusgruppeintervju, en spesifikk survey (N=66), samt feltsamtaler under veilederseminar (N=2) og supplerende data (1438 åpne svarresponser fra generell survey) i 2022-2023. Studien blir presentert på en internasjonal konferanse i sommer og publisert høsten 2023.

INTERNASJONAL FORSKNING (Halse, 2011, Gray & Crosta, 2018, Kalman et al., 2022) viser at doktorgradsveiledere verdsetter doktorgradsveiledning høyt. Det samme viser denne studien hvor PhD-veilederne uttrykker at både dem selv, stipendiatene og institusjonen verdsetter doktorgradsveiledning svært høyt. Syv av ti mener doktorgradsveiledning er en av de tre viktigste faktorene for at stipendiater skal klare å fullføre doktorgraden, og dette er også blir løftet frem i andre studier (Peelo, 2011, Young et al., 2019). 

TRE AV ti mener doktorgradsveiledning er en del av undervisningsdelen i arbeidsplanene ved universitetene, en av ti mener det er en del av forskningsdelen og seks av ti mener det er begge deler. Peelo (2011) nevner i forbindelse med dette at «(…) hvis forskning oppfattes som viktigere enn undervisning, og veiledning er resultatet av suksess innen forskeridentiteten, kan det være motstand mot å se veiledning som en form for undervisning» (s. 222–223). Lignende tendenser avdekkes også i andre studier (Wilkin et al. 2022), og dette er noe som også kan avspeiles i hvilken grad doktorgradsveiledning er synliggjort som en del av arbeidsplanene til vitenskapelige ansatte. 

HER ER det i vår studie åpenbart stor variasjon når det gjelder doktorgradsveilederes rammefaktorer for sin doktorgradsveiledning, for i overkant av to av ti har bare mellom 0 og 20 arbeidstimer på arbeidsplanen per semester som hovedveileder for en stipendiat. Videre ser man at fire av ti har mellom 20-40 arbeidstimer og fire av ti har fra 40 til over 80 timer per til dette på arbeidsplanen sin. 

INTERNASJONAL FORSKNING viser ellers at doktorgradsveiledning er underteoretisert og mangler et solid kunnskapsgrunnlag (Halse & Malfroy, 2010, Bastalish, 2015), og studien vår viser at nesten fem av ti veiledere mener de trenger mer pedagogisk kompetanse i doktorgradsveiledning. Tre av ti av veilederne føler de er uforberedt eller veldig uforberedt på å veilede artikkelbaserte avhandlinger og tre av ti veiledere føler de er uforberedt på å veilede på «kappen» i en artikkelbasert avhandling (N=66). Noe av grunnen til dette kan være relatert til at fem av ti doktorgradsveiledere ikke har skrevet artikkelbasert avhandling da de selv tok doktorgraden. Disse har dermed ikke egenerfaring med å skrive en artikkelbasert avhandling, selv om de veileder stipendiater som skriver denne typer avhandlingssjanger. 

OGSÅ INTERNASJONALT ser man at nye avhandlingssjangre kan skape utfordringer (Mason & Merga, 2018) og fire av ti veiledere i vår studie mener at stipendiatene i liten eller svært lite grad er forberedt på å skrive artikkelbasert avhandling når de begynner som stipendiat. Dette fordrer både at doktorgradsprogrammene og institusjonene prøver å fange opp slike trender, men nesten fire av ti veiledere uttrykker at deres institusjon sjelden eller veldig sjelden, tilbyr etter- og videreutdanning i doktorgradsveileldning (fem av ti sier at dette skjer av og til). 

I EN slik profesjonell utviklingskontekst nevner tre av ti veiledere at de trenger mer kunnskap om generelle retningslinjer og forskrifter for doktorgradsutdanning og fire av ti mener de trenger mer kunnskap om den artikkelbaserte avhandlingen, samt akademisk skriving av kappen i en artikkelbasert avhandling. Internasjonalt ser man at så lenge man følger Vancouver-konvensjonen så er sampublisering mellom veileder og stipendiat anbefalt, ganske vanlig og noe som kan gi gode samarbeidsrelasjoner (Mason & Merga, 2018). 

I VÅR studie viser det seg at veiledere har ulikt syn på dette ut fra hvilke fagdisipliner de tilhører, og fem av ti sampubliserer med sine stipendiater i stor eller veldig stor grad (N=293). Men fem av ti mener at doktorgradveiledere bør sampublisere med sine egne stipendiater (N=66). Dette handler også om at akademisk skriving er krevende på PhD-nivå og slikt samarbeid kan være fruktbart for stipendiatenes fremdrift. Og mens tre av ti veiledere mener at kunstig intelligens som GPT-4 kan være en form for akademisk skrivestøtte for stipendiater, mener nesten fire av 10 at GPT-4 underminerer stipendiaters læring av akademisk skriving (N=66). Feltsamtaler viser at de fleste stipendiatene uttrykker at GPT-4 kan være en god støtte i deres akademiske skriving, men at de også ser fallgruvene med denne form for kunstig intelligens.

PÅ BASIS av våre tidligere studier, samt denne studien, er vi av den oppfatning at man blir mer «treffsikker» på hvilke etterutdanningsbehov veiledere har når man har et kunnskapsgrunnlag å støtte seg på. Man er derfor i denne forskerskolen i gang med å utvikle ulike kursmoduler tilpasset veileders ulike behov og ønsker – det vil si en vifte av varianter – fra de små dryppene med «sharing and caring» i et lunsjseminar eller et halvdagsseminar, via et todagers seminar, til et mer omfattende samlingsbasert kursopplegg over 2-5 måneder. 

SAMTIDIG ER det en utfordring for en forskerskole med nasjonalt nedslagsfelt å realisere slike ambisjoner uten noen form for ekstern finansiering, så dette er noe UH-sektoren må se nærmere på i tiden fremover dersom man ønsker at forskningsveileding skal få bedre kår enn det er i dag.

Ingen oppgitte interessekonflikter.