Traumekirurgisk funksjon i Oslo er i ferd med å kollapse

Situasjonen er svært alvorlig ved landets største og viktigste traumemottak. Når vi går inn i 2025, er kun fem av ni overlegestillinger på Avdeling for traumatologi ved Oslo universitetssykehus dekket. Det er overhengende fare for at hele traumeseksjonen må stanse i drift. Sykehusledelsen evner ikke å løse situasjonen.

Avdelingen håndterer hverdagsulykkene vi alle frykter.

Treåringen som løper bak bilen og rygges over på gårdsplassen. Kollegaen med livstruende indre blødninger etter fall på sykkel. Tenåringen som knivstikkes i bryst og mage av en gærning på byen. Trafikkulykkene hvor livet endres brått og brutalt.

Slike historier leser vi daglig i VG, under dramatiske overskrifter. Vi klikker inn på saken og tenker «Huff – håper inderlig det vil gå bra». Men hva må til for at det skal gå bra, når ulykken først er ute?

Et velfungerende traumesystem

Når folk havner ut for ulykker, må et system til for å få hjelp raskt og profesjonelt. Verdien av dette så vi tydelig ved terrorangrepet 22. juli 2011 og masseskytingen 25.juni 2022. Systemet er et sikkerhetsnett for å redde oss og de vi har kjærest. Vår nasjonale traumeplan er unik for Norge med systematisk opplæring av helsepersonell og kartlegging av resultatene etter behandlingen.

Et traumesystem består og driftes til syvende og sist av individer, som vi nå er i manko på.

Over halvparten av Norges befolkning sogner til Helse Sør-Øst og til traumesenteret ved Oslo Universitetssykehus, Ullevål. Ni kirurger med spesialkompetanse innen traumebehandling rullerer kontinuerlig i vaktturnus på dagtid, og går beredskapsvakt resten av døgnet. De rykker ut hjemmefra på kvelds- og nattestid når alarmen går og må være tilgjengelig og i nærheten av sykehuset til enhver tid. Traumealarmen på Ullevål går nærmere 2000 ganger per år.

Sentralt for norsk traumekompetanse

Ullevål er Norges største traumesenter og tar imot det største volumet av alvorlig skadde - men er også å betrakte som en fødestue for norsk traumeengasjement. Det er hovedsetet for Nasjonalt Senter for Traumatologi. I tillegg til pasientbehandling drives konstant forskning og registering for å sikre at flest mulig overlever med best mulig livskvalitet.

De ni traumekirurgene ved OUS er sentrale for norsk traumekompetanse, og dermed hele befolkningens trygghet.

Norsk kirurgisk forening (NKF) representerer Norges 3000 kirurger. Vi kirurger er vel kjent med fenomenene overtidsarbeid, lange arbeidsdager, helgevakter, utrykning på julaften, i påsken og på 17.mai. Det er noe sykehusleger må venne seg til. En vaktturnus som kan være tett og hektisk, håndteres med lagånd. Alle strekker seg, drar sin del av lasset og dekker for sykdomsfrafall på kort varsel. Selv om turnusarbeid tærer på, går kabalen heldigvis oftest opp – så lenge vaktlaget er velbemannet.

Enorm vaktbelastning

Nå står stillingene tomme. Men vaktene må dekkes. De som er igjen, må ta ekstravakter i en fulltids arbeidsuke. Den ene frihelgen eller helligdagen man hadde fri i år må ofres på familiens regning. Når egen batterilading og familieforpliktelser blir vanskelig å opprettholde, merker selv hardtarbeidende kirurger at man bare er et menneske. Det har vært hverdagen for traumekirurgene i Oslo lengre tid. Selv om motivasjonen for å passe på andres liv er sterk, holder det ikke i lengden hvis bemanningen er tynn og slitasjen for stor.

Årsaken til rekrutteringssvikt er fortvilende banal og burde raskt kunne utbedres.

Alle kirurgene ved traumeavdelingen jobber parallelt ved to avdelinger. Dette må til for å operere stort nok volum til å ha trente hender, siden større operasjoner i traumekirurgi heldigvis trengs sjeldent i et lite land som Norge. Mange har derfor kombinert ansettelse ved Seksjon for gastrokirurgi, og er også «mage-tarmkirurger». Utfordringen med arbeidssted på to avdelinger i to forskjellige klinikker har vist seg umulig for Oslo universitetssykehus å løse, til tross for at traumatologi er et hovedsatsningsområde for sykehuset. Saken har vært omtalt i media flere ganger uten at noe skjer. NKF synes det er uforståelig at situasjonen for traumekirurgene har vært såpass fastlåst over lengre tid.

Fall i dødelighet

Ullevål bistår også i traumekirurgien som drives ved landets øvrige sykehus – særlig ved behov for spesialkompetanse. Traumer og skader er ledende dødsårsak for befolkningen under 40 år. Etter innføringen av egne traumekirurger fra 2013 har dødeligheten for kritisk skadde ved Oslo universitetssykehus falt fra 31 prosent til 17 prosent. God traumebehandling gir bedre funksjon og livskvalitet for de rammede, og sparer også samfunnet for store utgifter.

Norsk kirurgisk forening er bekymret. Traumatologiavdelingen ved OUS er avgjørende for hele Norges trygghet. Denne ressursbanken av kompetente mennesker er ikke lett å erstatte hvis de forlater faget eller blir utslitt. NKF etterlyser oppmerksomhet og tiltak mot situasjonen ved OUS – det må tas vare på kompetansen som skal ta vare på oss alle når ulykken er ute.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Styret i Norsk kirurgisk forening:

Mari-Liis Kaljusto (leder)

Lars Martin Bjerke

John Christian Fischer Glent

Stian Skramstad

Ragnhild Lundberg Tveit

Per Henrik Randsborg

Harriet Birke

Sasha Gulati

Magne Torsteinsen

Lars Inge Frich

Håvard Luong Thorsen

Anders Engebretsen

Vegard Skalstad Ellensen

Katrin Brauckhoff