Ta kvinnesykdommer på alvor!

KVINNESYKDOMMER HAR fått mer spalteplass i mediene, men ikke alle lidelser får tilstrekkelig oppmerksomhet. Noen sykdommer er mer «verdige» enn andre. Mitt ønske er at dagens gravide med hyperemesis gravidarum, en alvorlig og invalidiserende svangerskapskvalme, får en adekvat medisinsk behandling på sykehuset og at helsepersonalet viser nødvendig støtte og forståelse for tilstanden.

Jeg var rammet av den, men fikk ingen medisinsk behandling. Holdningen fra helsepersonalet avdekket også en skjult kvinneforakt.

Min erfaring stammer fra 1980-tallets Norge da jeg, en resurssterk innvandrer, ble redusert til et seigpint vesen i en redselsfull tilværelse under svangerskapet. Jeg tror imidlertid at det finnes kvinner også i dag som lider i stillhet på grunn av helsevesenets uforstand – og en påført skyldfølelse fra omgivelser.

INNLEGGELSE I SYKEHUS. Den etterlengtede graviditeten endte i hyperemesis gravidarum, en alvorlig svangerskapskvalme som rammer én prosent av gravide. Hyperemesis ledet til en intens kvalme og brekninger gjennom hele svangerskapet. Den ledet til en ernæringssvikt som i dag krever en sykehusinnleggelse med en intravenøs sonde for å lindre dehydrering, elektrolyttforstyrrelser og vitaminmangel.

Jeg fikk ingen medisinsk hjelp under svangerskapet med den forklaringen at medisiner kunne skade fosteret.

TÅKETE TILVÆRELSE. Lidelsen startet umiddelbart. En intens kvalme, oppkast og brekninger fortsatte i ni måneder. Jeg ble sykmeldt fra jobben – ikke rart siden jeg ikke kunne løfte hodet opp fra puten uten å kaste opp.

Forsøkene med tannpussing og dusjing foregikk med oppkastbøtte ved siden av. Magesyren etset tennene, og en astronomisk tannlegeregning ventet senere. På fjerde måned kunne jeg telle ribbeinene mine.

Svimmelhet og kraftig hodepine gjorde tilværelsen tåkete.

«BARE» GRAVID. Hadde jeg vært en mann som kastet opp inntil 30 ganger om dagen, hadde jeg umiddelbart blitt lagt inn på sykehuset. Men jeg var en utenlandsk innvandrerkvinne på 1980-tallet som fikk lide i stillhet, uten medisiner, fordi jeg var «bare» gravid.

Min mannlige gynekolog nærmet seg pensjonsalderen, det samme gjorde hans legesekretær. Begge mente at det var en «naturlig og normal tilstand» å være gravid, oppkast måtte «kvinnene tåle, det var kvinnens lodd». På legekontoret var jeg så kvalm at jeg ikke greide å protestere mens jeg kastet opp i den medbrakte plastposen. Konsultasjoner fortsatte videre uten noen medisinsk hjelp.

GI MEDISINSK BEHANDLING! Hyperemesis opphørte umiddelbart etter fødselen - en vidunderlig følelse. Deretter ventet imidlertid en ny overraskelse: tremånederskolikk. Da var jeg så redusert at jeg mistet nattesøvnen og kroppen ristet av utmattelse. Medisinsk hjelp ble også nektet denne gang på grunn av amming.

Mitt håp er at dagens gravide med hyperemesis gravidarum får en adekvat medisinsk behandling på sykehuset – og at helsepersonellet viser nødvendig støtte og forståelse for tilstanden. Omgivelsenes bagatellisering og undervurdering av pasientens plager forsterker belastningen og skyldfølelsen. Jeg ønsker at andre gravide kvinner slipper mine traumatiske opplevelser.

Og ja, jeg ble ettbarnsmor.

Ingen oppgitte interessekonflikter