Sykemeldingsarbeid i et livsløpsperspektiv

Jeg bakset med sykemeldingsarbeidet i starten som allmennlege. Spesialiseringen innebærer obligatorisk kurs i sykemeldingsarbeid, og tynget av ansvar forsøkte jeg finurlige metoder for å sykemelde mindre. Friskmelde pasienten til torsdag, så de rakk en arbeidsdag før helg. Nekte sykemelding, med gråtende eller forbanna pasient som resultat. Ingen bærekraftig praksis når man skal stå i relasjoner over tid. Jeg blir fortsatt frustrert, men nå over de som belaster legekontoret for å «få igjen» feriedager, en rettighet sterkt oppmuntret av arbeidstakerorganisasjoner.

Debatten om sykefravær og hva velferdsstaten kan tåle, er igjen aktualisert. Norge ligger høyt i helserelaterte ytelser sammenlignet med andre land, en pris vi antagelig må betale for høy sysselsetting og færre på sosial- og arbeidsledighetstrygd.

Forslag om kutt i sykepenger bygger ofte på èn av to antagelser; folk har råd til å være litt borte ved sykdom; de som er «litt syke» kan presses til å gå på jobb, og det er bra for dem. Debatten har ofte også handlet om gråsonen med sykemelding for livsbelastninger som samlivsbrudd, sykdom og død i familien.

Uhelse rammer skeivt sosialt

Allmennleger flest har erfaring med at det er en sterk sammenheng mellom livsbelastninger, helse og sykdom i et livsløpsperspektiv. Mange vet også at uhelse har en tendens til å ramme skeivt sosialt.

Selv har jeg gjort følgende observasjoner; personer i lavlønnsyrker med mye «slit» ber om sykemelding oftere enn andre. Tilrettelegging og gradert sykemelding fungerer bra i store bedrifter med «hjemmekontor» og administrative oppgaver, men dårlig i underbemanna omsorgsyrker eller små bedrifter. Arbeidsgivere benytter i for liten grad velferdspermisjon og dialog med sine ansatte. Usunne arbeidsmiljø fører til uhelse og lange sykemeldinger og setter både fastlege og NAV sjakkmatt.

Allmennleger står uten tvil i en krevende dobbeltrolle mellom å være behandler og portvakt. Samtidig vet vi ofte hva som foregår i folks liv og velger tiltak ut fra hva vi tror er det beste for den enkeltes helse. Når pasienter får den sykemeldingen de ber om, kan det handle om andre ting enn at fastlegen har det for travelt eller er privat næringsdrivende.

Lederen er viktigere enn legen

Selv har jeg sluttet å friskmelde på torsdag, men utfordrer oftere på at arbeid er en viktig del av livet og helsa. Jeg er «på» tidlig i sykemeldingsforløpet og ønsker arbeidsgiver velkommen med på laget vel vitende om at lederen ofte er viktigere enn legen.

Jeg ønsker meg arbeidsgivere som ser det som en god investering å bruke fleksible velferdspermisjoner når livet treffer deres ansatte. Folk flest bør tåle at noen feriedager blir ‘ødelagt’ av omgangssyke uten å belaste helsetjenesten. Ved langtidssykemeldinger har vi mye å tjene på tidligere dialog mellom arbeidsgiver, pasient og lege. Unge som sliter med å komme inn i arbeidslivet, trenger rause arbeidsgivere som gir dem en sjanse, i stedet for medisinske diagnoser og arbeidsavklaringspenger. Som lege er jeg gjerne med på laget, men vi må dra i samme retning. Det er mye god helse i å være inkludert i arbeidslivet for de som ikke klarer yte like mye som andre. Noen ganger er sykemelding nødvendig for å holde folk i arbeid.

Tilbake til den unge mannen. For 25 år siden ville jeg nektet sykemelding. For 20 år ville jeg skrevet sykemelding uten å spørre. Nå bruker jeg tid på å forstå.

Respekten for den unge mannen i stolen foran meg stiger. Historien har jeg hørt i ulike varianter før; en belastet barndom, flyttet tidlig hjemmefra, manglende utdanning, lavtlønnsyrke med tung fysisk belastning. Han har tatt ekstra nattevakter for å klare seg. Og nå krangler ryggen. Jeg ser panikk i øynene hans. Det er ingen der til å ta av for fallet. Vi legger en plan. Hva skal til for å få det bedre; både på kort og lang sikt. Han har time hos fysioterapeut. Han har søkt på andre jobber. Denne gangen er det legen som stiller dørklinke-spørsmålet; Vil du at jeg ringe deg når sjukemeldinga går ut? Alvorstungt hipser han på buksa, snur kapsen riktig vei; Æ har trua! Æ ringe vesst d itj går. Noe sier meg at vi ser hverandre igjen, men også at det kan gå godt på lengre sikt.