Svar til Lien og Ness: Vi må tåle å bli sett utenfra

Ewa Ness og Lars Lien mener Ukom bommer når de forsøker å svare på dette spørsmålet i sin rapport "Ingen kan hjelpe meg", som ble publisert 19. mars. Målet var å se etter «mulige medvirkende faktorer og årsakssammenhenger som helse- og omsorgstjenesten kan lære av i oppfølgingen av pasienter med sammensatte tilstander som hyppig aktiverer nødetatene.» Rapporten tar oss med på vandring gjennom et hjelpeapparat der man tydelig ser forbedringspunkter med helheten som virkemiddel.

Bakgrunnshistorien

De ulike problemstillingene i Ukoms blir belyst gjennom blant annet Malins historie. Hun hadde et stort og sammensatt symptomtrykk, og strevde med suicidalitet, spiseforstyrrelser og en Aspergers-diagnose som først kom da hun var 19. Malin ruste seg. Familien og hjelpeapparatet sto på, men hun opplevde likevel et jevnt funksjonsfall og aktiverte jevnlig nødetatene selv om hun aldri ringte selv. DPS og fastlege sto ansvarlige for helsehjelpen til Malin. Siden hun som regel ikke ønsket innleggelse i psykisk helsevern, ble hun nødetatenes og legevaktens ansvar når symptomtrykket økte etter kl. 22 på kveldene. De siste tre ukene rykket ambulansetjenesten ut 20 ganger for å hente Malin. Da selvmordet kom, ble nødetatene vitne til selve handlingen. De var godt kjent med Malins planer og ønsker om å ta sitt eget liv, men likevel klarte ingen å forhindre selvmordet.

Helheten forsvinner lett i detaljer

Det siste Malin sa var at ingen kunne hjelpe henne. Ukom stiller så spørsmålet: Hva kan vi lære av Malin og historier som hennes? På langt nær nok, ifølge Lien og Ness. Tre måneder etter rapportlansering, den 17. juni, publiserer Dagens Medisin et debattinnlegg der de kritiserer Ukoms rapport og henviser til «store mangler» i analyse og fremstilling. De mener rapporten tegner et skjevt bilde av den psykiske helsetjenesten ved å neglisjere hvor utfordrende og vanskelige enkelte tilfeller er. Siden Malin er fra «en av de vanskeligste pasientgruppene i psykisk helsevern», mener de at analysen blir reduksjonistisk blant annet fordi anbefalt behandling ikke blir beskrevet.

Den forenklede fremstillingen tar ikke kjente fenomener knyttet til pasientgruppen med i beregningen, mener artikkelforfatterne. Jeg er uenig. Nettopp fordi rapporten omtaler svært komplekse problemstillinger på et mer overordnet nivå er kunnskapen den bringer til torgs av stor verdi både i samfunnsdebatten, tjenesteutviklingen og i politikkutformingen. Hvis vi ikke tør å se på utfordringer i visse pasientgrupper med et utenforblikk vil vi aldri kunne løse de gjentagende problemene som oppstår knyttet til eksempelvis samhandling. Det finnes knapt en offentlig utredning i moderne tid som ikke peker på at vi må ut av siloene og inn i samhandling på tvers av fag og tjenester. For å få det til må vi da våge å male med noe bredere pensel og beskrive generelle trekk uten å fortape oss i et detaljnivå som hører hjemme i engere kretser.

Hvis alle detaljer skal med i enhver rapport vil vi miste det overordnede bildet. Rapporten er ikke en detaljert beskrivelse av en kompleks diagnose. Det er en rapport som beskriver hva som skjer i visse situasjoner og hva slags virkemidler som kan bidra til et bedre forløp. Rapportens verdi ligger i dette fugleperspektivet – vi må se oss selv utenfra for å endre oss innenfra. Da kan vi ikke verken kreve eller forvente at detaljene og kompleksiteten er med i den minste detalj.

Utenforblikk er sunt

Det er sunt å utsette seg for utenforblikk, og vi må tåle at det ikke rommer all vår fagkunnskap. Jeg vil derfor hevde at nettopp dette er en spesielt viktig rapport. Vi må ikke bli så smale at vi mister det brede forbedringspotensialet av syne. Hvis systemet allerede var optimalisert hadde vi ikke hørt så mange historier som ligner på Malins. Språk sementerer holdninger og reflekterer maktforhold. Det er en kontinuerlig prosess å forbedre de lingvistiske strukturene for å fjerne ubevisste holdningsmarkører. Dette vil jeg eksemplifisere med ordlyd jeg mener ikke hører hjemme i dette ordskiftet. I debattinnlegget hører vi at pasienter med denne tilstanden sørger for at samarbeidet mellom hjelpeinstanser blir vanskelig og at de ofte saboterer hjelpetiltakene. Ness og Lien avslutter med at ikke alle kan reddes og at det kan gå galt selv om alt gjøres riktig. Det er helt riktig at ting kan gå galt og skreddersøm med svært nennsom hånd må til for å gi positive bidrag i svært komplekse forløp. Jeg synes likevel at Lien og Ness gjør lurt i å revurdere omtaleformen. Følelsen av valgfrihet og agens i eget liv er vel ikke akkurat det som er mest kjennetegnende for denne pasientgruppen.

Malin ble verre selv om hun fikk omfattende hjelp. Problemet var at hjelpen blant annet var fragmentert. Ifølge UKOM må vi kalibrere behandling og tjenester mellom etatene, slik at hjelpen koordineres og tilpasses pasientens behov. Målet med rapporten må vel være å vise at totalbelastningen på den enkelte pasient og tjenesteapparatet kan begrenses dersom prosessene går bedre. Alle trenger ikke å vite alle detaljer for å tegne opp en slik sammenhengende pasientreise. Det er helt riktig at vi ikke kan redde alle, spørsmålet og språket må være, hvordan kan vi redde flere. 

Interessekonflikter: Tove Gundersen sitter i Ukoms refleksjonspanel sammen med Lars Lien og har derfor hatt rapporten til gjennomlesning før publisering i mars.