Svært få tilbys behandling som kan halvere risiko for nytt brudd

VIDEO: Se opptak av hele DM Arena Kvinnehelse-seminaret nederst i saken.

VITENSENTERET, OSLO: Åshild Bjørnerem, seniorforsker ved Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning, forteller at medisiner mot beinskjørhet kan opp mot halvere risikoen for et nytt brudd. Men det er svært få som faktisk får slik behandling etter et hoftebrudd eller underarmsbrudd.

– Det er kun 15 prosent av kvinner og under fem prosent av menn som får slik behandling.

Kostnad på ni milliarder
Beinskjørhet er en tilstand med redusert beinmasse og svekket mikroarkitektur i beinvevet som fører til en redusert styrke og økt risiko for beinbrudd.

Vi har et gap mellom det som anbefales og det som skjer i praksis, forklarer Bjørnerem.

– Det pasientene sier er at de var så innmari uheldig med hvordan de falt. Men det er ikke sikkert at det er bare er fallet som gjør at det brekker. Ofte er det beinskjørhet som er den bakenforliggende årsaken til at man er uheldig og brekker bein.

Ifølge Bjørnerem er et av problemene med beinskjørhet at man ikke har noen symptomer før noe plutselig brekker.

– Det gjør at vi som har kunnskap må dele denne for å kunne være føre var.

Sytti prosent av pasientene som har beinskjørhet og får brudd er kvinner. Blant kvinner over femti år vil nesten halvparten oppleve å få et brudd, mens blant menn er andelen 25 prosent.

Til sammen utgjør dette omtrent 50 000 brudd hvert år i Norge, hvor 9000 av disse er hoftebrudd.

Ifølge Bjørnerem er det beregnet at hvert av disse hoftebruddene koster samfunnet omtrent en million kroner. Legger man sammen kostnadene for alle hoftebruddene så blir summen hele ni milliarder kroner per år.

– Det er en av de dyreste diagnosene vi har. Det er klart at det lønner seg å forebygge.

Hun legger til at denne summen ikke tar hensyn til kostnadene av sykemeldinger, redusert livskvalitet og smerter.

Les også: Kvinnehelse: Ønsker kjønnsspesifikk merking av legemidler

Geografisk skjevfordeling
En annen utfordring som Bjørnerem trekker fram er mangelen på dexa-maskiner, som brukes til måling av beintetthet.

I Finnmark er det ingen slike maskiner, mens Helse Nord har tre stykker; i Bodø, Harstad og Tromsø.

Professoren anbefaler å utrede pasienter med høy risiko for brudd.

– Har du allerede hatt et brudd så har du en doblet risiko for å få et nytt brudd. Det betyr at bruddpasienter er en risikogruppe som det er fornuftig å utrede.

Dersom du først har hatt ett brudd, sier Bjørnerem at med god forebyggende behandling, kan man sørge for at det også blir det siste bruddet.

– Dermed unngår man at pasienter kommer igjen og igjen til ortopedisk avdeling og får brudd etter brudd uten at det gjøres noe med dette.

Hun trekker blant annet fram anbefalingen om at alle sykehus har en dedikert sykepleier som gjennomfører det bruddforebyggende arbeidet.

Et annet tiltak Bjørnerem viser til er at pasienter som allerede har havnet på sykehus med brudd, burde få medisin mot beinskjørhet intravenøst.

– Å gi intravenøs behandling er et veldig godt tiltak fordi det er mer effektivt enn tabletter og det har en langvarig effekt. Man unngår at mange av de eldre hoftebruddpasientene glemmer å ta medisinene.

En annen fordel er at pasientene slipper å bli stående på venteliste, slik man kan risikere om man henviser til en annen avdeling som skal starte osteoporosebehandling, forklarer hun.

En folkesykdom
Bjørnerem forteller at enkelte pasienter har sagt til henne at hun må lære opp fastlegene deres til å bli flinkere til å behandle beinskjørhet.

– Det kan vi gjerne gjøre, men både forskning og kliniske erfaring tilsier at det å starte utredning av beinskjørthet og det å starte behandling er ikke alltid så enkelt for allmennlegene. Det anbefales at gjøres av sykehusspesialister. Oppfølgingen ønsker vi at skal skje i et samarbeid mellom fastlegene og sykehuslegene.

Beinskjørhet er en folkesykdom som underbehandles og får lite oppmerksomhet, sier hun.

– Den kan behandles, det bør prioriteres og sikres finansiering, avslutter Bjørnerem.

Mer mangfoldig befolkning
Maria Egeland Thorsnes, sekretariatsleder Kvinnehelseutvalget, påpekte at det er over tjue år siden kvinners helse ble utredet sist, og at det er behov for oppdatert kunnskap.

Kvinnehelseutvalget skal svare på to hovedspørsmål. Hvordan er kvinners helse i Norge i dag og hva er de største utfordringene vi står overfor når det gjelder sykdomsforekomst, risikofaktorer og kvinners bruk av helse- og omsorgstjenester.

Utvalget skal svare på hvordan kjønnsforskjeller og kjønnsperspektivet blir håndtert i folkehelsearbeidet, i helse og omsorgstjenestene og i helsefaglig forskning og utdanning.

– Nå er kvinnehelseutvalget halvvegs i sitt arbeid, det vil si at de er kommet godt på veg i kunnskapsinnhentingen sin, men fortsatt ikke landet de tiltakene de skal ende opp med.

Hun sier at utvalget har merket seg noen sentrale utviklingstrekk som de tenker vil ha tydelige konsekvenser for kvinners helse og som legger føringer for det videre arbeidet.

Det ene er at vi er en aldrende befolkning og at i 2060 vil hver femte person i Norge være over sytti år.

– Vi vet at blant de over åtti er det flest kvinner fordi kvinner lever fortsatt lengst, og at de som utfører omsorgsoppgavene knyttet til de eldre ofte er kvinner.

Utvalget ser at eldre kvinners helse og livskvalitet og kvinners arbeidshelse utvilsomt vil kreve mer oppmerksomhet i årene framover.

Det andre utviklingstrekket som utvalget har merket seg er at vi blir en mer mangfoldig befolkning.

– Den norske innvandrerbefolkningen er ikke en homogen gruppe, men en stor og kompleks gruppe. I stort så har innvandrerkvinner litt dårligere helse enn majoritetsbefolkningen.

Utvalget ønsker at en ny utredning om kvinners helse legger til grunn en mer mangfoldig befolkning og tar hensyn til at ikke alle kvinner møter de samme helseutfordringene på samme måte.

– Det er skandaløst
Kardiolog og professor Eva Gerdts uttalte at det er nesten to ganger så vanlig at kvinner rapporterer bivirkninger av legemidler, sammenlignet med menn.

– Spesielt når det gjelder vanndrivende medisiner og betablokkere så har kvinner mye større effekt av disse medisinene. Når vi da lar kvinner og menn få samme dose så overdoserer vi kvinnene.

Hun påpekte at vi ikke vet hva den optimale dosen hos kvinner er.

– En annen ting som jeg bare vil understreke er fraværet av denne informasjonen i Felleskatalogen. Det er jo skandaløst, og det beror på at man ikke har kommet ut av en gammel misforståelse; nemlig at kvinnen var en liten mann, det var bare kroppsstørrelsen som var litt mindre. Men sånn er det nok ikke.