«Stemtheten» i digital undervisning

MAN ER RELATIVT samstemt om at koronapandemien har vist oss at det er lettere sagt enn gjort å undervise digitalt, og vi kommer trolig ikke videre uten at vi adresserer de mer grunnleggende, didaktiske premissene for undervisning.

For hva skjer med «stemtheten» i undervisningen når vi i økende grad underviser i digitale læringskontekster? Er det forskjell på rene digitale (nettbaserte) læringskontekster, hybride læringskontekster og fysiske læringskontekster?

NÆRHETEN – OG FJERNVÆRET. Det en kan se fra vår egen forskning, er at når nærværet – fysisk til stede – og fjernværet –virtuelt til stede –stadig går mer hånd i hånd i undervisningen, settes undervisningens «stemthet» på prøve.

Stemthet handler om det relasjonelle og det situerte som skjer i undervisningen «der og da» (in situ). Sentralt står samspillet mellom underviser og studenter, samt underviserens evne til å tune seg inn mot studentene, om «å kjenne på stemningen» i rommet når studentene ikke helt henger med, varhet for når man må ta et «hvileskjær» i undervisningen og når man bør ta noen dramaturgiske grep for å skape mer engasjement for det aktuelle undervisningstemaet.

Når slike fysiske nærværsdimensjoner som utspiller seg i undervisningsrommene, blir utfordret av digitale fjernværsdimensjoner, berøres de mer grunnleggende didaktiske forutsetningene for undervisningen. Spesielt ser man at dette kan gå på bekostning av den gjensidigheten som det fysiske samværet, nærværet og samhørigheten med studenter og undervisere gir.

NÆRHETSETIKK. Selv om en del ting kan fungere bra i digital undervisning, viste det seg under pandemien at digital undervisning, kombinert med sosial distansering og nedstenging under pandemien, i liten grad klarte å ivareta denne stemtheten på en god måte. Hvorfor er det slik?

Filosofen Knud E. Løgstrup peker på at i det fysiske møtet mellom personer er det å være fysisk til stede, det samme som å bli sett. Vi føler ofte mer nærhet, og det fysiske ansikt-til-ansiktmøtet er preget av tillit og er etisk ladet. Dette er en nærhetsetikk som hever vår etiske bevissthet og den etiske fordringen. Kroppsspråket understøtter dette, og et klapp på skulderen, et smil, et anerkjennende nikk eller et håndtrykk har eksistensielle dimensjoner ved seg som fjernværet ikke klarer å gjenskape.

I tråd med både Løgstrup (1956) og Merleau-Ponty (1962, 1964) finner professor i kognitiv nevrovitenskap, Vittorio Gallese, at vi etablerer en «vi-sentrisk sone» med andre mennesker i det fysiske møtet som det virtuelle møtet ikke klarer å gjenskape. Vetlesen (2003) nevner at dette også kan dreie seg om at det fysiske møtet har sterk gjensidighet, mens det virtuelle møtet har svak gjensidighet.

SAMHØRIGHET. Vi må derfor ta tak i hvordan stemtheten relaterer seg til vår sosiale tilstedeværelse (Short et al. 1976) i ulike læringskontekster, og vi ser at dette arter seg noe forskjellig i digitale, hybride og fysiske læringskontekster. Den sosiale tilstedeværelsen er – i likhet med stemthet – underviserens evne til å skape en følelse av nærhet og samhørighet til studentene. En systematisk review om sosial tilstedeværelse viser at dette har større kompleksitet og er mer krevende i digitale settinger enn i fysiske settinger (Oh et al., 2018).

I tiden fremover blir det stadig viktigere å forstå om, og eventuelt hvordan, «stemtheten» i undervisningen kan ivaretas når undervisere og studenter interagerer – via for eksempel Zoom eller Teams – med en digital-sosial tilstedeværelse. Man trenger derfor et bedre kunnskapsgrunnlag om underviseres digital-didaktiske tenking – og en dypere innsikt i studenters sosiokognisjon, mellommenneskelig kommunikasjon og akademiske prestasjoner –når fraværet av de fysiske nærværsdimensjonene og undervisningens kompleksitet øker.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 02-utgaven