Lovisenberg går mot strømmen: - Vi prøver ut en modell der utgangspunktet er frihet

I september låses dørene opp på to av seks sengeposter i Klinikk psykisk helsevern på Lovisenberg Diakonale sykehus. Prosjektet har som mål å motivere pasientene til å ta imot behandling uten bruk av tvang.

– Vi er veldig motiverte for endring og gleder oss til å bidra til å utvikle psykiatrien i riktig retning, mot mindre tvangsbruk og mer samarbeid, sier Grethe V. Lund, avdelingsleder ved sengepost 4A.

Ledergruppa i klinikken har hentet inspirasjon fra Sveits og Tyskland til Åpen dør-tilnærmingen, eller Open door-policy, som metoden er bedre kjent som. Kort forklart betyr det at pasientene som blir lagt inn en på en psykiatrisk sengepost skal møte dører som ikke er låste, i motsetning til hva det er tradisjon for i dag.

Les også kronikken: Opp med dørene i psykisk helsevern

Nybrottsarbeid

Det er første gang denne metodikken skal prøves ut i Norge, det ble holdt loddtrekning om hvilke to sengeposter som skal få delta i det ett år lange prosjektet.

Sengepost 3A og 4A trakk vinnerloddene, og fra september skal dørene til avdelingene i hovedsak være ulåste.  I psykiatrien har ofte de ansatte vært passive tilskuere til stadige endringer, men denne gangen er de inkludert fra start.

Både avdelingsledere og overleger ved avdelingene gleder seg til å gå løs på det de beskriver som et stort innovasjonsprosjekt innen psykiatrisk behandling.

Areej Haddal er overlege ved samme avdeling som Lund og mener det er på tide med en holdningsendring.

– Vi må henge med i tiden og med dette prosjektet er vi også i forkant av utviklingen. Det er jo bare et forsøk foreløpig, og ingen vet hva det ender opp med, men vi er i alla fall veldig motiverte for å gjøre ting på en litt annen måte, istemmer hun.

Åpen dør-tilnæring

Men åpen dør-tilnærmingen handler om mer enn bare fysisk ulåste dører. Det er en påminnelse om hvordan man skal møte pasientene og om å tenke alternativer til tvang fra dag én.  Om at pasienten og helsepersonellet bør dele målsetningen om hvordan pasientens liv skal se ut.

– De som blir lagt inn hos oss er jo i utgangspunktet frie mennesker. Klarer vi å nå inntil dem på en måte som gjør at de har lyst til å bli her har vi et veldig mye bedre utgangspunkt for å behandle dem også, tror klinikksjef Martin Veland.

Dørene skal holdes åpne så lenge det er forsvarlig for å ivareta pasientens og/eller de ansattes sikkerhet.

– Målet er å redusere unødvendig bruk av tvang.

– Den tradisjonelle måten å tenke på er «better safe than sorry», men vi vet også at en tvangssprial kan ødelegge mer enn den reparerer, konstaterer han. 

Befaring i Basel og Berlin

Det hele begynte med at Veland hans team i mai 2018 kom over en artikkel om et sykehus i Basel i Sveits som praktiserer en åpen dør-tilnærming. De tente umiddelbart på ideen og tok turen sørover i Europa for å se hvordan sykehuset gjorde det i praksis.

– Hva hvis dette også kunne fungere hos oss? tenkte de.

I Sveits fant de en pasientgruppe som lignet sine egne, og da de kom tilbake til Oslo, enda mer tente enn før de dro, begynte de så smått å drøfte ideen med de andre i ledergruppa og de ansatte.

– Vi hadde på det tidspunktet nettopp flyttet inn i nye lokaler og var midt oppi en stor omorganisering, så det var viktig for oss at dette også motiverte og engasjerte de ansatte, forklarer Veland.

Det endte med at hele ledergruppa tok en ny tur, denne gangen til to ulike sykehus i Berlin, for å observere og høste flere erfaringer. Tilbake i Oslo igjen var samtlige enige om at dette ville de prøve.

«Nothing about me, without me»

I psykiatrien har ofte de ansatte vært passive tilskuere til stadige endringer, men denne gangen er de inkludert fra start. I påska møtes de til en workshop der prosjektet skal planlegges videre. 

Avdelingsleder Kristin Vegestøl på 3A forskutterer allerede nå flere strukturelle endringer som følge av prosjektet.

– Vi skal ha en tilnærming som sier «nothing about me, without me», at pasienten skal samarbeide om for eksempel rapporteringen. 

– I tillegg vil vi spisse arbeidet mot at pasienten skal få en best mulig overgang til hjemmet og livet utenfor, gjennom å bruke flere miljøterapeutiske tiltak, som gymsal, ergoterapi og sanserom, legger avdelingsoverlege Rune Årskog til.

Sanserommet har ballbinge og massasjeseng, blant annet. 

Randomisert studie

Forsker og psykologspesialist Nikolaj Kunøe er mannen som skal overvåke og vurdere om prosjektet lever opp til forventningene og forhåpningene.

– Vi skal gjennomføre en randomisert studie, der vi sammenligner sengepostene med hverandre ved hjelp av skadestatistikk, pasientopplevelser og tvangsprotokoller. Ser vi at vi lykkes med målet vårt, vil vi vurdere å utvide med flere sengeposter, sier Kunøe.

Mens man stadig hører om mer vold og aggresjon i sykehusene, og mens flere roper på mer sikkerhet, skal altså Lovisenberg Diakonale sykehus gjøre det motsatte.

– For noen pasienter er den inder «krigen» allerede i gang før innleggelse, og risikoen for vold kan øke i det øyeblikket man hører klikket i låsen.

– Nå vil vi prøve en modell der utgangspunktet er frihet. Vi vet ikke om vi vil lykkes, men vi skylder befolkningen å prøve, konkluderer han.

Håper på ringvirkninger

Prosjektet skal vare i ett år, og man anslår at det vil inkludere rundt 1100 pasientforløp per år.

Det langsiktige målet er at erfaringene som høstes på Lovisenberg kan brukes også ved andre psykiatriske sykehus og andre steder i landet, samt av instanser som er i kontakt med mennesker i dyp krise, som for eksempel politi, DPS-er og legevakt. 

Den ene sengeposten vil holdes utenfor, da det er behov for en sengepost som skal være for pasienter med et ekstraordinært sikkerhetsbehov. 

Koronasituasjonen har forsinket planlegging og fremdrift, og igangsetting vil være avhengig av fortsatt begrensning av smitte.

Prosjektet har fått midler fra Helse Sør-Øst og Norges Forskningsråd, og Helse- og omsorgsdepartementet har inkludert prosjektet i Nasjonal Helse- og sykehusplan. Støtten er viktig for både ledelse og ansatte, og for de om lag 200 inkluderte pasientene og deres pårørende som vil bli berørt i prosjektets første fase.