Smertepasienter henvises til psykiatrien

Etter oppslag om «den nye gruppen som er i faresonen», de 60.000 nordmenn som er langtidsbrukere av opioider, sier Jakob Linhave i Helsedirektoratet i en artikkel på tv2.no: «Kanskje er vi for opptatt av å gi pasientene noe for smertene de har i dag».

Jeg lurer på om Helsedirektoratet er så opptatt av hva de med langvarige smerter får?

Vi som lever med langvarige smerter får beskjed fra første stund, - vi må lære oss å leve med smertene. Mange av oss får ikke engang oppfølging.

Det virker veldig rart at det ikke fokuseres på at de fleste bruker smertestillende i tråd med legens anbefalinger, når opioidmisbruk diskuteres. Og at ingen bryr seg om å diskutere hvilken hjelp mennesker med langvarige smerter tilbys i Norge.

På smertetoppen i Europa

I en artikkel i Dagens Medisin påpekes det at Norge er på smertetoppen i Europa. Tid før endelig diagnose i Norge er 3,2 år – i Europa er snittet 2,2 år. Vi må altså vente ett år lenger enn gjennomsnittseuropeeren. I Norge tar det 3,8 år før en pasient med kroniske smerter får tilfredsstillende behandling, nesten to år lenger enn snittet i Europa. Der bruker de 1,9 år på å gi riktig smertebehandling. En smertepasient i Norge bruker i gjennomsnitt 7 år fra symptomdebut til tilfredsstillende behandling.

Jeg har levd 26 år med Kompleks Regionalt Smertesyndrom. Gjennomsnittlig tar det 3,9 år fra skade til man får diagnose. Sjansen for å bli frisk er størst om man får hjelp innen 6 måneder. 

Man skal ha flaks for å få hjelp i tide. Smerteklinikkene har lang ventetid, og mitt inntrykk er at de ikke gis nok ressurser til å hjelpe de som trenger hjelp.

Henvises til psykiatrien

Ifølge Helsedirektoratets veileder om Organisering og drift av tverrfaglige smerteklinikker fra 2015, står det: Pasienten skal i de aller fleste tilfeller tas imot til et begrenset antall konsultasjoner og deretter følges opp lokalt i kommunehelsetjenesten eller ved andre deler av spesialisthelsetjenesten. Behandlingsserier som strekker seg ut over noen måneder bør unngås både av hensyn til ressurser, kapasitet og kommunehelsetjenestens ansvarsrolle.

Etter mange år med smertelidelse, lurer jeg på hva den lokale oppfølgingen er? Jeg bor i en stor kommune, men primærhelsetjenesten har knapt hørt om det jeg lider av. Hvis ikke kunnskapen finnes her, hvor finnes den da? Jeg vil tro det er på landets smerteklinikker, hvor man bare skal få noen konsultasjoner?

Det må være fortvilende for primærlegene, at de skal hjelpe, når de ikke har kunnskap om sjeldne lidelser. Min lege henviste meg til smerteklinikk, etter en tøff vinter med gjentakende smerteperioder. Jeg fikk avslag, for jeg har vært på smerteklinikk for mange år siden. Etter siste nei på henvisning, skrev smerteklinikken at etter prioriteringsveilederen tilfredsstiller jeg ikke vilkårene for utredning og behandling, og bør heller tilbys behandling innenfor psykiatrisk helsevern. Så med CRPS og tøffe smerteperioder livet ut, uten hverken angst eller depresjon, er det i psykiatrien man hører hjemme?

Ødelagt livskvalitet

Risikoen for selvmord blant CRPS-pasienter er betydelig høyere enn hos befolkningen generelt, og høyere enn ved andre kroniske smertetilstander.

Å få en alvorlig smertelidelse, og å få beskjed om at helsevesenet ikke kan gjøre mer for å hjelpe deg, er brutalt. I tillegg er følgene av Helsedirektoratets retningslinjer at sjeldne diagnoser skal følges opp lokalt, uten erfaringsgrunnlag og kunnskap. Er Helsedirektoratet bare opptatt av hva som ikke skal tilbys mennesker med langvarige smerter, glemmer de hvordan sterke smerter ødelegger livet til pasienten, og familien rundt dem. År etter år.

Ingen oppgitte interessekonflikter