Skal ADHD sette punktum for velferdsstaten?

«Det henvises mange pasienter til utredning av mulig hyperkinetisk forstyrrelse [ADHD]. Spesialisthelsetjenesten bør konsentrere seg om utredning av de som har betydelige funksjonsproblemer på skole, arbeid og i hjemmet.» 

Slik stenger styringsdokumentet Prioriteringsveileder – psykisk helsevern for voksne dørene for mange. Gå privat om du vil ha behandling, er beskjeden fra velferdsstaten til de med mild ADHD. 

Når ADHD trender på TikTok, øker presset på psykisk helsevern. Derfor kan man ha sympati med de som forsøker å holde igjen for å unngå unødvendig diagnostikk. 

Men det offentlige helsevesenet går mye lenger og avviser også de som sannsynligvis har ADHD. Denne gruppen har ikke ubetydelige problemer, slik Prioriteringsveilederen gir inntrykk av. ADHD gir per definisjon betydelige funksjonsproblemer. På helsenorge.no heter det: 

«Det er først når symptomene gjør det vanskelig å fungere i dagliglivet at det er aktuelt å stille en diagnose.» 

ADHD er forbundet med en rekke negative utfall: 

• Økt risiko: ADHD øker risikoen for ulykker, tidlig død, lavere prestasjoner og rusproblemer.
• Begrenset livsutfoldelse: Noen personer med ADHD håndterer hjem og jobb brukbart, men orker ikke annet sosialt liv, fordi de har tatt seg sammen hele dagen. Noen har et potensial de aldri får ut, fordi oppmerksomhetproblemene gjør at de velger bort utdannelse eller fordi problemene med organisering gjør lederjobber umulig.
• Psykisk smerte: Mange med ADHD har en vedvarende frykt for å glemme noe eller gjøre feil. Andre opplever mange nederlag, med selvbebreidelse, utilstrekkelighetsfølelse og negativt selvbilde som resultat. Mange har komorbide psykiske lidelser. 

Avvisningen av ADHD-pasienter forsterker sosiale forskjeller. I familier med ADHD har barna sosial risiko for fattigdom og usikre omsorgsforhold og genetisk risiko for selv å ha ADHD. Når de heller ikke skal få vurdert om de har diagnosen, kan de gå glipp av fordeler som kunne kompensert for noe av dette. Behandling som fjerner eller reduserer symptomene er det mest opplagte, men også andre ting, som tilrettelegging på skole og arbeidsplass, går personer med udiagnostisert ADHD glipp av. 

Et grelt eksempel er at studenter som ikke får ADHD-diagnosen de skulle hatt, går glipp av lånekassens ekstrastipend på om lag 50.000 kroner i året. Når barn av bemidlede foreldre kan kjøpe privat ADHD-utredning til 20-30.000 kroner og inkassere stipendet, blir resultatet at fellesskapets midler kanaliseres til de som har mest fra før. 

ADHD-pasientene er ikke de eneste som sviktes av et psykisk helsevern under hardt press. Prinsippet om universell helsedekning lover oss mer enn systemet klarer å holde. Lovbrudd, som når kommuner sparer penger på å ikke engasjere psykologer eller når spesialisthelsetjenesten trikser med ventelister og avviser for mange, er symptomer på det. Riksrevisjonen ser alvorlig på tilstanden. At behandlingsforsikring blir stadig mer utbredt er et tegn på at tilliten til at helsevesenet stiller opp er i ferd med å forvitre. 

De systematiske lovbruddene har vært skjult gjennom en komplisert organisering. Politikere på toppnivå bidrar i tilsløringen når de snakker om opptrappingsplan for psykisk helse, når de ikke bevilger mer enn 50 kroner per innbygger. Derfor får vi aldri øynene opp for hvor stort og grunnleggende problemet er. 

Kanskje kan Prioriteringsveilederens falitterklæring om ADHD-behandling bli redningen, dersom den vekker oss så vi bretter opp ermene for å redde den universelle helsedekningen. Det vil i så fall kreve mye av oss. Er vi villige til å betale mer skatt? Aksepterer vi budsjettkutt andre steder? Er fagfolkene villige til å jobbe hardere? Er byråkrater i stand til å forenkle? Vil lovgivere fjerne barrierer for ny teknologi? 

Krisen i psykisk helsevern kan ikke løses bare av mer og bedre behandling. Et sunnere samfunn som fremmer helse og forebygger psykisk lidelse må til. Makter sivilsamfunnet å forebygge mer? Kan kommuner tilby bedre lavterskelhjelp? Klarer skoler og foreldregrupper å stoppe mobbing? Kan vi få til en sunnere digital hverdag? Vil vi prioritere grøntområder og mosjon fremfor asfalt og bilfremkommelighet? Kan vi drikke mindre alkohol? Og kan vi ta bedre vare på hverandre? 

Da kan vi, i stedet for å ta farvel med velferdsstaten, si: På gjensyn!

Interessekonflikter: Sivert Straume er daglig leder ved Bypsykologene i Bergen. Klinikken tilbyr ADHD-utredning i privat regi.