Samfunnet bør ikke straffe selvmedisinering

Det var ei gru å lese om alle institusjonene for rusbehandling som legges ned ved å miste avtale gjennom HSØ. Å høre regjeringens redegjørelse for fremtidig ruspolitikk samtidig gjorde vondt. Her i «gamle Hedmark» mister vi fire av fem institusjoner, og fagmiljøene med dem.

Det toppet seg til fortvilelse da det på ny ble snakket om å «satse på» og «forbedre» Dette har vi hørt uten substans siden opptrappingsplanen for psykisk helse ble opphevet i 2007. Aktiviteten i sykehusene skulle «øke mer innenfor psykisk helse og rus enn i somatikk». Hele tiden har det motsatte hendt. Først er døgnplasser i psykiatriske avdelinger sterkt redusert, og nå gjelder det virksomheter innen rusomsorgen uten at sykehusene reelt tar over. Det gjelder også med ideelle organisasjoner og stiftelser som eiere når RHF bestemmer.

Jeg støttet ikke Høies reform med frislipp av ulovlige stoffer. Endringen ville blitt særlig risikabel siden det ikke fulgte med midler til å møte et økende antall mennesker med rusproblemer. Cannabis til selvmedisinering og påfølgende psykose har jeg sett for mye av allerede. Det ble også foreslått avkriminalisering for «brukerdoser» som var så høye at de var godt egnet til omsetning.

Mot straffefrihet

Jeg er sterkt imot straffefrihet for alle typer stoffer, men er sterkt for at samfunnet ikke skal straffe selvmedisinering.

Nå skal juristene i del to av reformen forsøke å finne en forskjell på rusavhengige og ikke-rusavhengige. Ei slik grense er like flytende, subjektiv og umulig å fastsette som ei grense mellom hva hver enkelt synes er for kaldt eller for varmt badevann. 

Det beste jeg kan bidra med ut fra faglig oppfatning er at vi kan definere «rusavhengige» som avhengig av opiater. De har et tilbud gjennom LAR, riktignok antikvarisk og lite behandlingsvennlig, men det finnes.

De behandlingsavhengige

Den neste og kritisk viktige kategorien kaller jeg de behandlingsavhengige. Den handler om de altfor mange som ikke får den medisinske hjelpa de trenger gjennom helsevesenet. De har ofte ADHD og / eller depresjon, som ved tidlig debut oftest tilhører det bipolare spekter. Vi står overfor et av verdens største og alvorligste helseproblemer, som begge likevel er ganske enkle å behandle. Rusbehandling sliter med å få varig effekt uten å gå til begynnelsen av lidelsen.

Det er noen få stoffer vi må respektere som nødvendig og verdig selvmedisinering.

Bruken av alkohol, og i vår tid også cannabis for depresjon, angst og uro må møtes med god behandling for grunnlidelsen.

Sentralstimulerende medisin er god hjelp ved ADHD, men vanskelig å få forskrevet. Det er vanlig å bli avvist i DPS om du søkes inn for ADHD uten at det har utviklet seg til en alvorligere psykisk sykdom i tillegg. ADHD uten hjelp er farlig. Hele 75 prosent av personer med ADHD får flere diagnoser, og da kan mye være for sent. Vi må invitere til å søke hjelp, ikke moralisere over både den som søker medisinering og den som forskriver.

Bruk av kokain, som også er sentralstimulerende, øker sterkt. Jeg mener at dette og annet «partydop» ikke har noen plass i et helseperspektiv og skal føre til sanksjoner som merkes, men som ikke gjør skade på økonomi eller framtidsutsikter.

En rusreform som ikke skader

Mange av de som er blitt avhengige av sentralstimulerende stoffer kan hjelpes ved medisinsk substitusjon. Fulgt opp kan det bli vegen videre til utredning og forskrivning av riktig medisin, å unnlate å gjøre det til pasienter med rusdiagnose anser jeg uforsvarlig. Bolig, penger til livsopphold og helsehjelp henger nøye sammen, og forutsetning for å gjenoppta relasjoner og deltagelse. Rehabiliteringen er oppgaven til institusjonene som nå taper offentlig støtte.

Benzodiazepiner er et forsømt tema. De kan være smuglet inn i landet, registrert i Norge, men ulovlig omsatt eller gitt på resept, avhengigheten er den samme uansett. Noen vil aldri klare å slutte, når de blir sykere hver gang de prøver. Firkantede regler for forskrivning sender pasientene ut i det illegale markedet uten videre medisinsk oppfølging. Pasienters og legers erfaringer må gis forrang fremfor regler som pålegger samme begrensningen for alle. LAR blir ikke komplett uten likeverdig tilbud om substitusjon ved alle former for avhengighet av psykotrope stoffer.

Det er god og integrerende politikk å begrense bruk av særomsorg. All substitusjon bør overlates til den ordinære helsetjenesten, sykehus, poliklinikker, fastleger og omsorgen i kommunene. Ikke mer LAR etter dagens modell, slik jeg oppfatter helseministeren. Vi trenger en samhandlende helsetjeneste som møter alle pasienter med samme tillit. Av tillit vokser vi og blir sterke.

Skal vi få en rusreform som ikke skader med straff som den ene grøfta og unnfallenhet og elendighet som den andre, så må vi følge helse- og sosialsporet. Vi må alminneliggjøre og avstigmatisere noe så vanlig som rusproblemene er, og derigjennom effektivisere oppdagelse og tiltak på en måte som kjennes trygg for den det gjelder. Flere brukerrom reduserer skade, men best er det å gi virksom helsehjelp i tide.

Vestheim er aktiv i Arbeiderpartiet og nytilsatt psykiater ved Eikaklinikken. Det er ikke oppgitt interessekonflikter.