Rettsmedisin: En varslet katastrofe

Nylig meldte Bergens Tidende om en uholdbar bemanningssituasjon ved Gades institutt i Bergen. Der arbeider Peer Lilleng som eneste rettsmedisiner på fulltid, med støtte fra en pensjonert professor og en lege i deltidsstilling. Lilleng kan ikke risikere å bli syk eller ta seg en ferie med god samvittighet. 

Situasjonen ved Gades forklares ved at instituttet ikke er organisert under et helseforetak som de andre rettspatologiske avdelingene. Den speiler imidlertid også et større og mer gjennomgripende problem, nemlig det totale fraværet av overordnet styring og satsing på norsk rettsmedisin. Sårbarhet, høyt arbeidspress og bemanningsutfordringer er et gjennomgående trekk ved rettsmedisinske avdelinger også utenfor Bergen. Dette er en varslet katastrofe.

Lite har skjedd

I kjølvannet av flere gjenopptatte justismord, deriblant Liland-saken på 1990-tallet, oppnevnte Justisdepartementet et utvalg som skulle gjennomgå rettsmedisinsk kvalitetssikring og kontroll i straffesaker (NOU 2001:12). Utvalget pekte på flere sentrale utfordringer; blant annet mangelen på en enhetlig organisering av de rettsmedisinske tjenestene i landet. Mange tiltak ble foreslått, men lite ble fulgt opp.

De rettsmedisinske institusjonene var i 2001 helt eller delvis underlagt universitetene. Siden er de alle blitt flyttet over til helseforetakene, bortsett fra i Bergen. Overføringene har skjedd ved rene organisatoriske forflytninger, uten noen plan eller nærmere betenkning, og uten krav til helseforetakene. Hvilke rettsmedisinske tjenester skal de levere? Hva slags utdanning og kompetanse kreves? Hva er akseptabel svartid for en endelig obduksjonsrapport? Hva slags bemanning kreves?

Geografiske forskjeller

I Oslo utføres CT-skanning av alle lik før rettsmedisinsk obduksjon. På CT-bildene oppdages skader og sykdomsforandringer som vi ellers hadde gått glipp av. I Sverige og Danmark har alle rettsmedisinske sentre en egen skanner tilknyttet obduksjonssalen. Det har vi ikke i Norge utenfor Oslo. Ved spesielle problemstillinger kan rettsmedisineren få liket transportert til røntgenavdelingen på sykehuset og få hjelp, gitt at maskinen ikke er i bruk i pasientbehandling. Men hvor ofte er det praktisk gjennomførbart? Kan vi akseptere at informasjon går tapt fordi CT-undersøkelse ikke er utført?

Ved drap og mistenkelige dødsfall har politiet ofte behov for bistand på åsted. En nøye granskning av liket på funnstedet kan være avgjørende for å finne ut om det faktisk dreier seg om et drap og ikke minst å kunne ta stilling til dødstidspunktet. I Norge i dag finnes det ikke etablerte vaktordninger for dette. I Bergen har rettsmedisinerne i årevis rykket ut på fritiden. Det gjør vi også i Oslo, Stavanger og Tromsø når vi blir spurt og er tilgjengelige. Vi vet hvor viktig det kan være for å belyse saken. Men dette er ingen bærekraftig løsning og det er et problem for rettsikkerheten at tilbudet bare gjelder i noen deler av landet. Det er også vanskelig å etablere gode rutiner for slike undersøkelser når de skjer helt sporadisk.

Rykker ut på fritiden

Rettsmedisinere undersøker også levende mennesker som kan ha vært utsatt for vold og overgrep eller som er mistenkt for straffbare forhold. Den rettsmedisinske undersøkelsen kan bringe på det rene både hva som har skjedd og hvordan. Hvis undersøkelsen ikke foretas i tidlig fase vil sårskader gro, merker forsvinne og eventuelle spor bli borte. Hvis legen ikke har nødvendig kompetanse øker risikoen for at funn overses eller feiltolkes. Praksis og kvalitet på det som gjøres på ulike steder i dag varierer betydelig. Det er ikke holdbart.

I 2012 ble det i Norge utført 1610 rettsmedisinske obduksjoner. I 2022 var tallet 2487, noe som utgjør en økning i oppdragsmengde på 54 prosent (tall rapportert til den Den Norske Patologforening). Økningen har hovedsakelig skjedd som følge av at politiet bruker rettsmedisinske tjenester mer likt over hele landet. Tidligere var obduksjonsandelen i byene rundt de rettsmedisinske sentrene langt høyere enn i distriktene. De siste årene har dette jevnet seg ut. Denne utviklingen er ønskelig. Det er ikke geografisk plassering som bør avgjøre om det skal utføres en rettsmedisinsk undersøkelse eller ikke.

Underbemanning og økt arbeidsmengde

Ny medisinsk teknologi gjør at muligheten for å finne dødsårsak, kartlegge skadeomfang og sykdom er bedre enn før. Krav til dokumentasjon har økt. Dette gjør at hver undersøkelse blir mer omfattende og tidkrevende. Underbemanning kombinert med økende oppdragsmengde ved de rettsmedisinske avdelingene går på bekostning av opplæring, kvalitetssikring, forskning og fagutvikling. Saksbehandlingstiden er mange steder alt for lang. Det har uheldige konsekvenser for politiets etterforskning og det er uverdig for pårørende som må vente på svar.

Helsedirektoratet anbefalte i 2020 et nasjonal utdanningsprogram og spesialitet for leger i rettsmedisin, en generell styrking av fagområdet og en nasjonal beredskapsordning. Tre år senere, i mars 2023 ga imidlertid departementet beskjed om at arbeidet skulles legges på is. Dette første til sterke reaksjoner fra fagmiljøet, og nylig har direktoratet fått beskjed om å gjenoppta arbeidet. Det er gode nyheter, men det går tregt. Det kreves fortgang i arbeidet og en bred satsing om ikke Vestlandet i nær fremtid skal stå uten rettsmedisiner.

 Ingen oppgitte interessekonflikter