Retten til å dø - «The US Experience»
Pasienter som kan velge om de vil dø, vil ofte føle seg forpliktet til å gjøre det. Årsaken kan være at de blir dårlig informert om alternativer, samt store økonomiske bekymringer.
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
DØDSHJELP - Det hender at legen sier: Du kan enten bli innlagt på hospice eller få hjelp til å dø. Og hvis pasienten da spør: Betyr det at datteren min må slutte i jobben sin og ta seg av meg fordi de kun har fire timer ledig per dag? Vil det koste meg 400 dollar per dag? I guess I should die!
Den som sier dette er professor of neurology, neuroscience and clinical pharmacology, Kathleen M. Foley, ved Cornell University i New York. Tidliger i år var hun i Norge og snakket om fysisk assistert selvmord, eutanasi og sedering av døende pasienter. Ikke minst på grunn av «The Oregon Death with Dignity Act» er debatten satt på dagsorden i USA den senere tiden. Oregon er staten der man med loven i hånd kan be om fysisk assisterte selvmord. Foley er sterkt engasjert i debatten.
- Pasienter som har god palliativ pleie, trenger ikke dø! Dette har nå blitt gjort til en offentlig debatt i USA. Vi har en dødskultur som gjør dette til en vanskelig sak. For det første så vil vi ikke snakke om døden. For det andre så kan det hende at folk har erfaringer fra en forferdelig død. Ut fra denne erfaringen tar de beslutningen om at dette ikke skal skje dem, de vil ha kontroll.
Ikke en sak for legen
Kathleen Foley jobber også som nevrolag ved Memorial Sloan-Kettering Cancer Center. Der ser hun at pasientene vil leve, selv med en livskvalitet som etter våre standard, er elendig. Men de vil leve. - Bør legen være den som bringer opp spørsmålet om fysisk assistert selvmord? - Nei, amerikanerne stoler ikke på legene, så hvorfor skulle vi stole på dem når de vil ta livet av oss? Problemet er at vi har sykeliggjort døden. Vi har medisinert den. Derfor er legene i dag i posisjon til å ta disse avgjørelsene, men de burde definitivt ikke være i den rollen. - Hvorfor ikke? - Døden er jo et personlig spørsmål. Pasientene kan jo selv skaffe seg piller og ta sitt eget liv. Så hvorfor trenger folk en lege? Jo, de vil at han skal ta avgjørelsen for dem. Å begå selvmord er en komplisert affære. Skal, skal ikke. Ved å be legen om hjelp tar han også avgjørelsen i siste instans. Jeg har pasienter som ønsker å få dø. Da sier jeg til dem at jeg i stedet vil ta godt vare på dem. Og da er det OK. Da spør de ikke om å få dø lengre. Håver inn penger
Hun viser til en spørreundersøkelse der pasienter som ønsket assistanse til å dø, oppga disse årsakene: Tap av kontroll over kroppen, redd for å bli en byrde, redd for å være avhengig av andre, tap av verdighet, bli bundet til sengen. - Men IKKE smertelidelse, understreker hun. - De er tvert imot bekymret for ikke å få smertebehandling, og for å slippe opp for penger, sier hun. Av USAs 245 millioner innbyggere er det 44 millioner som ikke har helseforsikring. Mange spør seg derfor om hvem som skal betale for pleien om de blir syke og døende. - Men dette er ikke årsaker som en lege skal gi dem døden for, understreker hun. - Det verste er at staten tjener på døden. Folk over 65 som blir syke er en utgift. Dør de, får staten mer penger. Med assisterte selvmord og aktiv dødshjelp settes legene til å håve inn penger til staten. Jeg er bekymret over dette, sier Foley. Hun tror ikke at fysisk assistert selvmord fører til god palliativ behandling. Det må jobbes ennå hardere for å få til en bedre palliativ behandling. Revolusjonen er over, vinden har snudd, vi må gå skritt for skritt. Og de døde stemmer ikke! Oregon
De døde stemmer heller ikke i Oregon, der man nå med loven i hånd kan be om fysisk assisterte selvmord. Pasienten trenger kun en diagnose på at de lider av en livstruende sykdom med dødelig utgang, og at de har mindre enn seks måneder igjen å leve. De trenger ikke LIDE for å få lov til å dø. - Vi vet svært lite om dette prosjektet. Det er svært hemmelighetsfullt, sier Foley. - Helseavdelingen i staten som organiserer prosjektet, sitter på dataene. Vi vet ikke om pasientene får opplysninger om at det finnes palliativ pleie. Hun trekker frem de økonomiske faktorene som et bilde: Oregon bruker minst penger av alle på de syke og døende pasientene. I motsetning til Florida som bruker 14 000 dollar i løpet av pasientens seks siste måneder, bruker de bare 6000 i Oregon. Men hun understreker at de ikke vet hva som ligger bak disse tallene. 29 pasienter har fått dø som følge av The Oregon act, mens 200 har spurt om å få dø. - En studie har gått gjennom disse tilfellene, men problemet er at hovedårsakene til at pasienten fikk lov til å dø, er gitt av legene, ingen hadde snakket med pasientene. Stol aldri på en lege som forteller om livskvaliteten til en døende pasient, sier hun med snert i stemmen. Mistolker
Jeg nevner Bærum-saken for Kathleen Foley, og hun sier at slike saker viser hvor viktig det er at det utarbeides retningslinjer for hva som skal gjøres når en pasient er døende med store smerter. - Det er mye frykt omkring bruken av morfin/opiater som smertestillende lindring, men vi mistolker og tolker kunnskapsmangel som frykt. Når vi tar dette med i betraktningen, ser vi at retningslinjer er viktig, alt fra størrelser på dosene og hvilke medikamenter som skal brukes, til åpne diskusjoner med familien. Det er i slike situasjoner vi hører den berømte historien om datteren som kommer fra California og besøker moren som ligger døende på et sykehus. Moren får smertestillende, og det trekker ut. Da sier datteren at jeg må tilbake snart, kan vi ikke fremskynde dette? Kathleen Foley ser på meg med skarpe øyne. - Moren skal jo dø, hun er kanskje sovende det meste av tiden på grunn av symptomer og smerter. Vi må ha retningslinjer som sier oss hva vi skal gjøre, men vi skal IKKE fremskynde døden. Derfor bør hvert sykehus utvikle sine egne retningslinjer for hvordan de behandler de døende. Paradokset
«Dødsdebatten» som nå er i gang, er viktig. Kunnskapen om palliativ behandling er dårlig. - En undersøkelse viste at kun ti prosent av pasientene og familiene hadde kjennskap til hospice, og mulighetene for å få pleie der. Også her kan pasientene med loven i hånd kreve det. De har en konstitusjonell rett til palliativ pleie. Det slo høyesterett fast i 1998. Paradokset er at man ikke har rett til medisinsk hjelp. - Det viktigste for retten var å statuere at det er STOR forskjell mellom å ta vare på/pleie og å hjelpe pasientene til å dø, forklarer Kathleen Foley. Og forteller at dette kan benyttes som et pressmiddel for å få pleie til svake grupper, for eksempel fanger. De som dør i fengsel, blir ikke tatt godt nok vare på. Men retten gjelder selvfølgelig alle grupperinger. Kathleen Foley er optimistisk når det gjelder palliativ pleie til dem som skal dø. Det kan sikkert virke naivt, sier hun, men hun tror at folk virkelig vil gjøre det rette. - Under de vanskeligste forhold gjør folk utrolig mange nydelige ting for de døende, avslutter hun. Opphav:
Kathleen Foley jobber også som nevrolag ved Memorial Sloan-Kettering Cancer Center. Der ser hun at pasientene vil leve, selv med en livskvalitet som etter våre standard, er elendig. Men de vil leve. - Bør legen være den som bringer opp spørsmålet om fysisk assistert selvmord? - Nei, amerikanerne stoler ikke på legene, så hvorfor skulle vi stole på dem når de vil ta livet av oss? Problemet er at vi har sykeliggjort døden. Vi har medisinert den. Derfor er legene i dag i posisjon til å ta disse avgjørelsene, men de burde definitivt ikke være i den rollen. - Hvorfor ikke? - Døden er jo et personlig spørsmål. Pasientene kan jo selv skaffe seg piller og ta sitt eget liv. Så hvorfor trenger folk en lege? Jo, de vil at han skal ta avgjørelsen for dem. Å begå selvmord er en komplisert affære. Skal, skal ikke. Ved å be legen om hjelp tar han også avgjørelsen i siste instans. Jeg har pasienter som ønsker å få dø. Da sier jeg til dem at jeg i stedet vil ta godt vare på dem. Og da er det OK. Da spør de ikke om å få dø lengre. Håver inn penger
Hun viser til en spørreundersøkelse der pasienter som ønsket assistanse til å dø, oppga disse årsakene: Tap av kontroll over kroppen, redd for å bli en byrde, redd for å være avhengig av andre, tap av verdighet, bli bundet til sengen. - Men IKKE smertelidelse, understreker hun. - De er tvert imot bekymret for ikke å få smertebehandling, og for å slippe opp for penger, sier hun. Av USAs 245 millioner innbyggere er det 44 millioner som ikke har helseforsikring. Mange spør seg derfor om hvem som skal betale for pleien om de blir syke og døende. - Men dette er ikke årsaker som en lege skal gi dem døden for, understreker hun. - Det verste er at staten tjener på døden. Folk over 65 som blir syke er en utgift. Dør de, får staten mer penger. Med assisterte selvmord og aktiv dødshjelp settes legene til å håve inn penger til staten. Jeg er bekymret over dette, sier Foley. Hun tror ikke at fysisk assistert selvmord fører til god palliativ behandling. Det må jobbes ennå hardere for å få til en bedre palliativ behandling. Revolusjonen er over, vinden har snudd, vi må gå skritt for skritt. Og de døde stemmer ikke! Oregon
De døde stemmer heller ikke i Oregon, der man nå med loven i hånd kan be om fysisk assisterte selvmord. Pasienten trenger kun en diagnose på at de lider av en livstruende sykdom med dødelig utgang, og at de har mindre enn seks måneder igjen å leve. De trenger ikke LIDE for å få lov til å dø. - Vi vet svært lite om dette prosjektet. Det er svært hemmelighetsfullt, sier Foley. - Helseavdelingen i staten som organiserer prosjektet, sitter på dataene. Vi vet ikke om pasientene får opplysninger om at det finnes palliativ pleie. Hun trekker frem de økonomiske faktorene som et bilde: Oregon bruker minst penger av alle på de syke og døende pasientene. I motsetning til Florida som bruker 14 000 dollar i løpet av pasientens seks siste måneder, bruker de bare 6000 i Oregon. Men hun understreker at de ikke vet hva som ligger bak disse tallene. 29 pasienter har fått dø som følge av The Oregon act, mens 200 har spurt om å få dø. - En studie har gått gjennom disse tilfellene, men problemet er at hovedårsakene til at pasienten fikk lov til å dø, er gitt av legene, ingen hadde snakket med pasientene. Stol aldri på en lege som forteller om livskvaliteten til en døende pasient, sier hun med snert i stemmen. Mistolker
Jeg nevner Bærum-saken for Kathleen Foley, og hun sier at slike saker viser hvor viktig det er at det utarbeides retningslinjer for hva som skal gjøres når en pasient er døende med store smerter. - Det er mye frykt omkring bruken av morfin/opiater som smertestillende lindring, men vi mistolker og tolker kunnskapsmangel som frykt. Når vi tar dette med i betraktningen, ser vi at retningslinjer er viktig, alt fra størrelser på dosene og hvilke medikamenter som skal brukes, til åpne diskusjoner med familien. Det er i slike situasjoner vi hører den berømte historien om datteren som kommer fra California og besøker moren som ligger døende på et sykehus. Moren får smertestillende, og det trekker ut. Da sier datteren at jeg må tilbake snart, kan vi ikke fremskynde dette? Kathleen Foley ser på meg med skarpe øyne. - Moren skal jo dø, hun er kanskje sovende det meste av tiden på grunn av symptomer og smerter. Vi må ha retningslinjer som sier oss hva vi skal gjøre, men vi skal IKKE fremskynde døden. Derfor bør hvert sykehus utvikle sine egne retningslinjer for hvordan de behandler de døende. Paradokset
«Dødsdebatten» som nå er i gang, er viktig. Kunnskapen om palliativ behandling er dårlig. - En undersøkelse viste at kun ti prosent av pasientene og familiene hadde kjennskap til hospice, og mulighetene for å få pleie der. Også her kan pasientene med loven i hånd kreve det. De har en konstitusjonell rett til palliativ pleie. Det slo høyesterett fast i 1998. Paradokset er at man ikke har rett til medisinsk hjelp. - Det viktigste for retten var å statuere at det er STOR forskjell mellom å ta vare på/pleie og å hjelpe pasientene til å dø, forklarer Kathleen Foley. Og forteller at dette kan benyttes som et pressmiddel for å få pleie til svake grupper, for eksempel fanger. De som dør i fengsel, blir ikke tatt godt nok vare på. Men retten gjelder selvfølgelig alle grupperinger. Kathleen Foley er optimistisk når det gjelder palliativ pleie til dem som skal dø. Det kan sikkert virke naivt, sier hun, men hun tror at folk virkelig vil gjøre det rette. - Under de vanskeligste forhold gjør folk utrolig mange nydelige ting for de døende, avslutter hun. Opphav:
Annonse kun for helsepersonell
| Beslektede artikler: | - Dødshjelp: Tror ikke på norsk liberalisering |
Spesial, Dagens Medisin 16/00
Anne-Lise Aakervik
