Resept for en verdig død?

Fredag 29. november støttet parlamentet i Storbritannia lovforslaget som, i fremtid, kan tillate legeassistert livsavslutning for personer med mindre enn seks måneders igjen å leve. Debatten om legeassistert livsavslutning har foregått i flere år, også her i Norge. Modellen det ofte henvises til, og som praktiseres i virkeligheten, er Staten Oregons (USA) system for legeassistert livsavslutning regulert av lovgivningen, Dying With Dignity Act (DWDA). 

Hvert år publiseres data fra dem som har tatt imot tilbudet etter Oregons lovgivning. Nesten 90 prosent av de som har tatt imot tilbudet angir tap av autonomi som medvirkende årsak til sitt ønske om å avslutte livet. Tap av verdighet gjelder for 60 prosent. Smerter, eller bekymringer rundt smerter som er ute av kontroll, er medvirkende hos en tredjedel. Halvparten oppgir at bekymringen for å være en byrde for familien påvirker deres beslutning. Litteraturen viser at utfordringer med mental helse, inkludert alvorlig depresjon, finnes blant nesten halvparten av pasienter med dødelig sykdom. Likevel, under DWDA-lovgivningen har bare tre prosent blitt henvist for psykologisk eller psykiatrisk vurdering. Rent statistisk burde trolig flere vært henvist.

En tredjedel av personene som fikk utdelt DWDA resept, tok ikke barbituratkuren.

Det tar en median av 30 minutter fra inntak av barbituratkuren til døden inntreffer, men for enkelte kan prosessen ta opp til 100 timer. Oppleves perioden av å være ikke-kontaktbar som «verdig», eller er det tenkelig at vedkommende i denne perioden preges av uønsket ubehag? Som, for eksempel, hallusinasjoner og mareritt rapportert av pasienter under sedasjon på intensiven. Verdig eller mareritt, vi får aldri vite.

Medisinen som utleveres varierer i innhold, og 1 av 265 personer har våknet igjen fra det bevisstløse forstadiet til bortgangen. Disse personene, forteller rapportene, benyttet seg ikke av den samme kuren på ny.

Oregons DWDA-modell løftes frem som resept for en verdig død, men noen av detaljene fra DWDA sine egne rapporter gjør at jeg stusser. Jeg forstår bekymringene til de i Storbritannia, som frykter at en slik lovgivning kan ramme uforholdsmessig de svakeste i samfunnet.

Ingen oppgitte interessekonflikter