Regelverket stopper nye løsninger. Det er en politisk oppgave

Vi vet at teknologi kan bidra til å løse omsorgskrisen og redusere utenforskapet. Med relativt enkle midler kan vi: 

• Frigjøre tid og ressurser – ta bort oppgaver, og gjøre det enkelt å dele på de oppgavene teknologi ikke kan løse.  
• Gi pasienter økt selvstendighet, trygghet, verdighet og livskvalitet. 
• Skape et helhetlig helsevesen tilpasset dagens og fremtidens behov. 

Gjennom mange år har det blitt lagt ned store ressurser i økt digital kompetanse og innsikt i mulighetene som skapes gjennom digital transformasjon. Hver dag opplever helsepersonell over hele landet hvordan tilgjengelig teknologi kunne skapt bedre tjenester, frigjort tid og gitt pasienter økt selvstendighet og verdighet. Vi er i besittelse av verktøy som kan bidra til å skape et bærekraftig og inkluderende velferdssamfunn som ivaretar verdigrunnlaget for velferdsstaten. Men barrierene er for mange.

Regelverk som barriere

Ingrid er en erfaren sykepleier. Hun ønsker å bruke tiden sin på pasientene, men blir i stedet fanget i byråkrati og utdaterte systemer. Ingrid vet at for tjenestemottagere som fru Andersen – en eldre kvinne med utviklingshemming – kunne enkel varslingsteknologi gjort livet tryggere, bedre og mer verdig. Men kommunen mangler midler, og regelverket gjør det komplisert å ta teknologien i bruk.

Dette er ikke et unntak. Daglig møter helsepersonell over hele landet de samme utfordringene. Lars kunne hatt en trygghetssensor som varsler når han faller. Anna kunne fått digital hjemmeoppfølging etter en hjerteoperasjon. Nærpersoner med tunge omsorgsbyrder kunne få støtte og avlastning. Teknologien finnes, men helheten mangler. Vi gjennomfører stadig nye og gode prosjekter, men evner i liten grad å omsette potensialet i gode og helhetlige tjenester.

Knut som er i 20-årene og har diagnosen «lett utviklingshemning». Han har flyttet hjemmefra og bor i en kommunal bolig med vedtak om 1:1-bemanning. Knut er avhengig av å bruke bleier. Manuell sjekk av behov for skift på natt, forstyrrer nattesøvnen slik at han ofte er uopplagt og irritabel på dagtid. Fordi han han synes det er ubehagelig å stadig måtte tas til side for å skifte bleie etter definerte rutiner, deltar han nesten ikke i sosiale aktiviteter. Knut er også redd for lekkasje og lukt. Han fikk være med i et pilotprosjekt for å prøve ut en enkel sensor som diskret varslet personalet når det var behov for bleieskift. Kommunen dokumenterte store gevinster: - brukerne fikk større frihet til aktivitet og deltagelse. - antall urinveisinfeksjoner og sår i intimsonen gikk kraftig ned. - de ansatte fikk en helt ny hverdag med mindre tunge løft og sterkt redusert tidsbruk. Da prosjektperioden var slutt, fant ikke kommunen rom for å finansiere sensoren. Ingen eksisterende ordning dekker kostnaden. I dag har ikke Knut sensor lenger, selv om kostnadene med dagens praksis er dokumentert høyere. Bleier og annet inkontinensutstyr får Knut via blåreseptordningen (utenfor kommunens budsjett), men ikke sensoren.

Hvem tar regningen?

Kari arbeider i hjemmebasert omsorg og brenner for å hjelpe pårørende med tunge omsorgsbyrder. En av disse er Else er som er i slutten av 70-årene. Lars, mannen til Else, har fått demens. Else og Lars ønsker å fortsette å leve sammen i eget hjem. Lars er svært glad i å gå på tur, men har begynt å rote seg bort. Kari hjalp Else med å få en bærbar trygghetsalarm med mulighet for å spore opp Lars. Denne fikk de via NAV. Slik kunne Else få varsler når Lars rotet seg bort, og det var enkelt finne han. Nå er Else utslitt, og føler at hun blir alene om ansvaret for å passe på Lars. Kari er bekymret for Else - gjennom sin erfaring vet hun at om ikke lenge kommer også Else til å bli avhengig av tjenester, om de ikke setter inn øyeblikkelige tiltak. Kari ønsker å gi Else tilbud om at kommunen avlaster henne ved å ta varsler fra trygghetsalarmen når Else ikke kan eller orker. Else ønsker fortsatt å være primær mottaker av varslene, men trenger å vite at noen er sammen med henne om ansvaret, og at andre tar alarmen når hun ikke kan, eller trenger å hvile. For at kommunen skal kunne tilby denne formen for pårørendestøtte, må Lars levere tilbake trygghetsalarmen han fikk fra NAV, og Kari må bestille en ny som kommunen må kjøpe.

Jens er den beste kirurgen de har på det lokale sykehuset. Men han opererer ikke lenger. Sykehuset trenger hans unike kompetanse innenfor et komplisert kodeverk. Jens er god på å finne de riktige kodene når pasientene har sammensatte utfordringer eller det oppstår komplikasjoner. Derfor har han ikke lenger tid til å operere, sykehuset er avhengig av hans bidrag til å sikre finansieringen av sykehusdriften.

Flere steder i landet er det prøvd ut samhandling på tvers av virksomheter og forvaltningsnivå via ulike kameraløsninger, som f.eks. hodekamera (ref. prosjektene «PREVIS» og «Digital sårbehandling»). Dette reduserer transportbehovet, til glede for pasienter, miljøet, og samfunnsregnskapet. Prehospitalt gir det bedre beslutningsgrunnlag, og mulighet for livreddende øyeblikkelige tiltak. Det tok 4 år å få en takst som legene kunne benytte for å delta i samhandlingen. Da taksten endelig kom, var definisjonen så uklar at den måtte forklares skriftlig i flere omganger for å treffe formålet. Ved sårbehandling ble det dokumentert redusert tid til transport og bedre utnyttelse av spesialkompetanse. Pasientene slapp belastningen som forflytning innebærer. Likevel velger mange fortsatt å transportere pasienter til spesialist, fordi er det spesialisthelsetjenesten som må betale for dyrt sårmateriell. Transporten belastes andre budsjetter enn kommunens. Etter endt prosjektperiode er det fortsatt ikke avklart hvem av partene som skal betale for kameraløsningen som benyttes ute i feltet.

Mangler tilpasset regelverk

Hva hindrer oss i å gjøre det vi vet er rett? Vi strever med å ta løsningene over i drift fordi eksisterende strukturer ikke egner seg til å utnytte potensialet i digitale verktøy. Barrierene er et resultat av organisatoriske siloer, manglende helhetsperspektiv og uavklarte ansvarsområder. Regelverket er ikke tilpasset dagens behov, og finansieringsmodellene er lite egnet til å stimulere det vi ønsker å få til sammen. Ofte må kommunene ta kostnaden og oppgavene ingen andre tar, mens gevinstene høstes andre steder.

Hvordan kan vi forvente at kommuner og helsevesen skal ta i bruk digitale verktøy i større skala, da det enda ikke er definert hvem som skal betale for hva, og det er uklart hva vi faktisk har lov å gjøre? Vi søler bort verdifull tid, og gevinstene renner ut i sanden.

Det hjelper ikke bare å pøse på mer penger inn i dette systemet. Det er kraftige strukturelle grep som er medisinen som skal til. Vi har nok resurser i dette landet. Men vi bruker dem feil. Vi er mer opptatt av å gjøre ting riktig innenfor eksisterende rammer, enn å gjøre de riktige tingene.

1. Hvem skal betale?

• Det må være tydelig for alle hvem som skal betale for hva innenfor et digitalt økosystem som går på tvers av ulike enheter, organisasjoner og forvaltningsnivåer.
• Finansieringsmodellene er kompliserte og lite egnet for å bidra til økt omsorgs- og behandlingskapasitet. Samhandling mellom behandlere med ulike finansieringsmodeller gjør det unødvendig komplisert å skape helhetlige forløp og tjenester som henger sammen.
• Regelverket for å få hjelpemidler gjennom NAV, hindrer nødvendig samhandling mellom nærpersoner og den offentlige tjenesten.

2. Har vi lov til å gjøre det vi sier vi skal?

• Det er fortsatt svært uklart når vi har lov å bruke ulike typer digitale verktøy overfor ulike brukergrupper. Helsepersonell må gjennom mye byråkrati for å få utført dagligdagse selvfølgeligheter.
• Personer med psykisk utviklingshemning diskrimineres ved at tvangsbegrepet er totalt feildefinert. (Her er det endelig håp om endring hvis foreliggende lovforslag blir vedtatt – men det har hittil tatt mer enn 10 år fra problemet ble identifisert!)
• Det er fortsatt ikke avklart om det er lov å dele data på tvers av forvaltningsnivåer og mellom kommuner! Dette på tross av at vi snakker om innbyggernes data, og at tilgang på rett informasjon er en forutsetning for samhandling og faglig forsvarlighet!

3. Organiseringen

• Vi har gått oss helt bort i den fragmenterte labyrinten vi selv har skapt. To forvaltningsnivåer og oppdeling i ulike selvstendige foretak er ikke forenlig med helhetlige pasientforløp. Svært mye kapasitet og ressurser går med for å kompensere for, og for å sikre overgangene. Organiseringen skaper et unødvendig komplisert juridisk landskap. Hvor mange oppgaver og problemstillinger ville bare fordufte, om vi skapte ett helsevesen?
• Fragmentert organisering og tilhørende budsjettprosesser gjør det nærmest umulig å ivareta en helhetlig tilnærming.

Politikere – nå er det deres tur! Bare dere kan gjøre noe med de strukturelle barrierene og løse de juridiske og organisatoriske problemene. Dere må snart forstå at disse problemene ikke kan løses med samme tankegods som skapte dem! Det hjelper ikke bare å gjøre mer av det som ikke fungerer. Det er naivt å tro at det hjelper å pøse mer penger inn i et dysfunksjonelt system.

Hva vil dere velge? Å bevare status quo, eller å være lederne som tar grep for å skape et helsevesen som fungerer?

Det er innbyggerne, pasientene og de ansatte i sektoren som betaler prisen for unnlatenhet og manglende politisk mot til å ta de rette grepene.

Ingen oppgitte interessekonflikter