Psykisk helsevern trenger mer enn tomme løfter

ANDERS LIGGER I SYKEHUSSENGEN på en intensivavdeling ved et norsk sykehus. Han har trygge og gode sykepleiere og spesialsykepleiere rundt seg som viser stor grad av kompetanse i håndteringen av hans kritiske tilstand, i samarbeid med leger og annet helsepersonell. De utfører prosedyrer, overvåker vitale tegn, og tilpasser behandlingsplanen i tråd med hans behov. Kravene til kompetanse i denne kritiske fasen er tydelige.

Dette er hverdagen på en intensivavdeling for mennesker med somatiske sykdommer. Men hva skjer med Anders hvis han blir innlagt på en intensivavdeling innen psykisk helse? Sannsynligheten er stor for at han ikke møtes med tilsvarende krav til kompetanse hos de ansatte. Plutselig sitter det en ufaglært assistent på ekstravakt med ansvar for å gi Anders kompetent omsorg og behandling i en av hans største helsekriser. Dette ville aldri skjedd i somatikken.

KOMPETANSEKRAV. Vi trenger tydelige krav til kompetanse i psykisk helsevern. En bemanningskartlegging utført av en kollega viste at 24 prosent av de planlagte sykepleiervaktene ved en akuttavdeling innen psykisk helsevern ikke ble dekket av sykepleiere, men av assistenter. Det er for tilfeldig og for dårlig oversikt i tjenestene over kompetanse og kompetansebehov. En betydelig andel mangler helse- og sosialfaglig kompetanse, og ifølge Statistisk sentralbyrå er 22 prosent av de ansatte innen psykisk helsevern for voksne uten helse- og sosialfaglig utdanning. Vi har i flere år etterspurt bedre oversikt over kompetansen i tjenesten, og det faktiske behovet. Så langt har det skjedd fint lite.

UFAGLÆRTE. Mennesker i alvorlig psykisk krise møter flere ufaglærte når de er akuttinnlagt på et sykehus enn noen andre pasienter. Vi har tidligere kalt praksisen for bemanningsdiskriminering i psykisk helsevern. Det er en utfordring å både rekruttere og beholde spesialkompetanse. Det er uakseptabelt å tillate ufaglærte ansatte på en somatisk intensivavdeling, mens intensivpasienter i psykisk helsevern stadig blir overlatt til ansatte uten verken erfaring eller helsefaglig kompetanse. Når Riksrevisjonen ikke engang nevner dette fagområdet i sin kartlegging av kompetanse i spesialisthelsetjenesten, er det grunn til å reagere. Hvor langt må det gå før prioriteringene kommer på plass?

BEMANNINGSUTFORDRINGER. Riksrevisjonens ferske oppfølgingsundersøkelse om bemanningsutfordringer i helseforetakene kaster et skarpt lys på det vedvarende problemet. Overraskende nok er dette ingen nyhet, da rapporten fra 2019-2020 allerede avdekket de samme utfordringene. Målet den gangen var å evaluere om helseforetakene arbeidet målrettet for å sikre tilstrekkelig tilgang på kvalifisert helsepersonell, spesielt sykepleiere, jordmødre og spesialsykepleiere i spesialisthelsetjenesten. Riksrevisjonen kritiserte helseforetakene for manglende oversikt over bemanningsutfordringer, og fryktet at dette kunne gå på bekostning av pasientsikkerheten. Til tross for iverksatte tiltak, ser det ut til at resultatene lar vente på seg.

Riksrevisjonen peker på tall for anestesi-, barne-, intensiv-, operasjon- og kreftsykepleie, samt jordmødre. Ser vi på det bildet, er det et markant fravær av faggrupper innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert behandling (TSB). Dette er ikke bare en tjeneste i vår helsetjeneste; det er en essensiell del av beredskapen som skriker etter riktig og tilstrekkelig kompetanse.

KONSEKVENSER. Konsekvensene av manglende kompetanse innen psykisk helsevern rammer mennesker i svært sårbare situasjoner. Dette ble nylig aktualisert gjennom UKOM-rapporten Somatisk helse hos pasienter med alvorlig psykisk lidelse og tilsynet til fylkeslegen i Vestland, hvor en pasient døde på grunn av manglende kompetanse og kjennskap til rutiner. UKOM-rapporten beskriver en kvinne med kjent psykoselidelse som døde av hjertesvikt fordi hun ble værende i psykisk helsevern når hun skulle hatt somatisk oppfølging på hjerteavdeling. Vi må sikre at bemanningen i psykisk helsevern må ha kompetanse på å ta hånd om pasientenes somatiske helsetilstand.

Det mangler ikke på oppfordringer om å prioritere psykisk helsevern og TSB. I rapporten fra ekspertutvalget Forenkle og forbedre er anbefalingene klare: Ressursinnsats til implementeringsarbeid bør synliggjøres i foretakenes budsjetter innen psykisk helsevern. Utvikling av kompetanse hos den enkelte medarbeider og i fagmiljøene er en investering i verdifull infrastruktur som danner et nødvendig grunnlag for virksom og trygg pasientbehandling, ifølge ekspertutvalget. Økonomi må ses i sammenheng med kapasitet og kvalitet, slik at investering i forskning, fagutvikling og implementering av ny kunnskap blir en naturlig og nødvendig del av klinisk drift i psykisk helsevern.

PRIORITERINGER. Innenfor området psykisk helsevern og TSB ytes tjenester hvor det er kritisk med riktig kompetanse. Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol snakker i helseberedskapsmeldingen om å øke helsetjenestens evne til omstilling og fleksibilitet. For å lykkes med dette må vi først få på plass oversikten over hva vi har av kompetanse i tjenestene, for deretter å jobbe strategisk med rekruttering av manglende kompetanse. Dette er en prioritering som må til for å kunne levere på tiltakene som vi har etterspurt i lang tid.

Vi må sørge for å alltid kunne yte god psykisk førstehjelp, spesielt når behovet øker i krisetider. Tiden er inne for å foreta en grundigere kartlegging/undersøkelse som inkluderer sykepleiere og andre faggrupper innen psykisk helsevern og TSB. Vi trenger styring som setter tydelige prioriteringer og omsetter ord til handling. Først da vil psykisk helsevern og TSB få den oppmerksomheten og ressursene feltet fortjener for å kunne gi den beste omsorgen til de som trenger det, og deres nærmeste.

Rolland var medlem i utvalget som utledet i rapporten og anbefalingene i «forenkle og forbedre». Utover dette er det ikke oppgitt noen interessekonflikter.