Psykisk helsevern behandler kun psykiske lidelser

VI STÅR overfor viktige diskusjoner om prioritering og effektiv bruk av personal og ressurser i psykisk helsevern. Derfor er det viktig at debatten bygger på riktige og nyanserte analyser.

I DAGENS MEDISIN (15.06.23) skriver Norsk Psykiatrisk forening at effektivisering i psykisk helsevern innebærer å innse at kortvarig eller langvarig psykisk ubehag uten funksjonsfall ikke er psykisk sykdom [sic]. Dette er enkelt å stille seg bak. Vanlige livsutfordringer bør ikke diagnostiseres eller medikaliseres.

Men hvis problemforståelsen er at psykisk helsevern i dag oversvømmes av pasienter uten egentlig psykisk lidelse eller funksjonstap, forstår vi ikke hvilken avdeling eller hvilket inntaksteam psykiaterne sikter til.

ALLE PASIENTER som kommer til psykisk helsevern, har selv et opplevd behandlingsbehov og er henvist av en fastlege som har vurdert at hen ikke har tilstrekkelig kompetanse til å hjelpe. I sykehuset er henvisningen vurdert av spesialister i psykiatri og psykologi i henhold til forskrift og veileder for prioritering til spesialisthelsetjenesten. Rundt 30% av henvisningene avslås, de resterende gis rett til behandling fordi de har symptomer på psykisk lidelse og funksjonsfall.

OM LAG 15.000 pasienter står for tiden i behandlingskø til psykisk helsevern, ifølge de nyeste tallene fra Helsedirektoratet. Felles for disse er at de er vurdert til å ha mer enn forbigående og normale reaksjoner. Noen har vist tegn til alvorlige psykiske lidelser som psykose, mens mange er rammet av traumetilstander, angstlidelser eller depresjon som i mange tilfeller ødelegger liv, mestring og relasjoner. For noen pasienter har situasjonen endret seg når de møter til første samtale. Andre ganger viser det seg at tilstanden var mindre alvorlig enn henvisningen ga inntrykk av. Men disse pasientene avsluttes som hovedregel etter en kort vurderingssamtale, og utgjør ingen stor kapasitetsutfordring. 

Dersom Norsk Psykiatrisk Forening mener at psykisk helsevern i fremtiden kun skal behandle gruppen med de mest alvorlige psykiske lidelsene, kreves det radikale endringer i dagens prioriteringsveileder. Et slikt forslag ville rokke ved et hovedkriterium bak pasientrettighetene, nemlig forventet nytte eller effekt av behandling. Dette er en dårlig ide med potensielt store omkostninger for samfunnet.

VERDENS HELSEORGANISASJON peker på vanlige psykiske lidelser som en av vår tids største helseutfordringer (Global Burden of Disease). Disse lidelsene medfører stor smerte for den enkelte og deres familier, arbeidskraften rammes og kostnadene er enorme. I Norge skyldes om lag 22% av alt sykefravær (NAV, 2022) og om lag 36% av uførhet (NAV,2020) psykiske lidelser. Den nye fremskrivningsmodellen for helseforetakene, som Helse- og omsorgsdepartementet bestilte i 2019, peker på et betydelig behandlingsgap, der norsk psykisk helsevern er langt unna å møte det forventede behovet i befolkningen. Denne prosentandelen vil øke drastisk dersom vi innsnevrer tilbudet til pasienter med gode behandlingsmuligheter i dagens tjenester.

ÅPENHET OM psykisk helse er i all hovedsak et gode. At fagfeltet har utviklet effektiv behandling for tilstander vi tidligere «feide under teppet», kan heller ikke forstås som noe annet enn et voldsomt fremskritt. Derimot er det fremdeles krevende å sikre tilstrekkelig og rask nok tilgang til slike behandlingstilbud, uavhengig av geografi og lommebok. Her peker Psykiatrisk forening på en nødvendig dreining vi har heiet på i flere tiår: Psykisk sykdom må i mye større grad forebygges eller behandles på lavest mulig nivå, slik at færrest mulig utvikler psykiske problemer og at helseressursene brukes mer effektivt. De kommunale tjenenestene innen forebygging og virksom lavterskelbehandling har hittil vært neglisjert og er det viktigste å bygge ut fremover. Derfor er det riktig at nettopp dette er hovedsatsingen i regjeringens opptrappingsplan for psykisk helse. 

PÅ SAMME måte er det store forbedringsmuligheter i psykisk helsevern. Dagens behandlingstilbud er ikke bare underdimensjonert, men også for detaljstyrt etter aktivitetsmål og kvalitetsindikatorer med liten relevans for pasientens behandlingsutbytte. Derfor støtter vi Norsk Psykiatrisk Forenings forslag om å redusere omfanget av utredningsaktiviteter ved oppstart av nye pasientforløp. Både pasienter og tjenestene er tjent med å komme raskere i gang med virksom behandling basert på en tentativ diagnose. Kutt i oppgaver som ikke er pasientrelaterte og bedre oppgavedeling mellom de ansatte er andre fruktbare tiltak for å økte effektiviteten i psykisk helsevern. 

SIDEN PSYKISK helsevernlov ble vedtatt i 1999 har vi sett en rivende utvikling i tilbudet. Arbeidsrettet behandling, fleksible oppsøkende team, kurs- og gruppetilbud, integrert rusbehandling og intensiv eksponering er eksempler på nye formater som hjelper pasienter med omfattende vansker tilbake i funksjon. Intensjonen om å tilby tverrfaglig og individuelt tilpasset hjelp er gjennomgående i samtlige nyere lovbestemmelser, veiledere og rundskriv, og må bygges videre på.

DISKUSJONEN OM utvikling av psykisk helsevern må være framoverskuende. Den må føres på riktige premisser og bygge på fremskrittene som allerede er gjort. Rådende fagkunnskap og befolkningens behov må være det førende. At psykiaterne mener at det meste var bedre i den gamle «psykiatrien» er vanskelig å ta på alvor som et konstruktivt bidrag i denne sammenheng.