Svingdørspasientene i psykiatrien

Dag Coucheron, psykiater

OFTE OPPLEVER pasienter i psykiatrien at det ikke bare gjelder å få dem raskt «behandlet». Som oftest betyr dette at man søker å finne frem til det best egnede medikament fordi man feilaktig tror at psykiatri hovedsakelig handler om farmakologi, men at det også er om å gjøre å få dem raskest mulig tilbake til hjemmet eller fastlegen. Og vanligvis nøyer fastlegen seg med å fortsette forskrivingen av medisinen som er forordnet av spesialisten ved det lokale distriktspsykiatriske senteret (DPS), klinikken eller sykehuset, etter et seks–syv timers bekjentskap.

Ved DPS-et behandles de fleste pasientene av en eller flere såkalte fagfolk, som ofte skiftes ut og som vanligvis godtar den tentative (= antatte eller foreløpige) diagnosen. Det gjør den neste også. Og den som kommer etter disse, godtar diagnosen som den hele og fulle sannhet. Slik fortsetter det.

TIDEN. Diagnosen settes ofte etter en times undersøkelse, men i en del tilfeller er ikke en time en time. En time er, i blant, bare ti minutter. Noen ganger enda kortere.

Går det an å få et noenlunde riktig bilde av et menneske på en time? Nei. Blir det bedre eller verre om pasienten møter flere ulike leger eller psykologer i den tilmålte tiden? Blir det et fruktbart samarbeid mellom pasient og lege når pasienten for tredje gang må gjenta den samme historien til en lege eller psykolog eller en eller annen fremmed som kaller seg «terapeut»?

Å bli såpass trygg at man tør å utlevere seg til et fremmed menneske, tar tid. Hvor lang tid? Mer enn noen timer?

UBENYTTET RETTIGHET. Har helsevesenet tatt hensyn til at pasienten bør møte den samme behandleren i år, som i fjor, og at det er nødvendig for et godt samarbeid i tråd med pasientrettighetslovens § 3-1, 3-3, 3-4 og 3-5?

For øvrig gis det adgang for helseforetakene til å betale for langvarig behandling hos psykiater hvis det er nødvendig med langtidsterapi.

Denne rettigheten blir, så vidt jeg vet, aldri benyttet. Holdningen ser ut til å være at: Dels koster det for mye, dels kan et DPS behandle alt selv.

UTEN FØLGER. Men, les loven. Den er god og lett å forstå. Hvorfor loven så ofte ikke følges, kan henge sammen med at lovbrudd ikke får noen som helst konsekvenser.

Dessuten: Selv om min pasient gjennom fem år aldri har vist psykotiske symptomer, kan det hende at hun akkurat i de minuttene en annen lege traff henne, var redd? Kanskje ga hun et noe forvirret inntrykk. Et tegn på psykose?

Skal det ikke mer til? Nei, iblant skal det ikke mer til.

PROTEST. Å få slettet eller omgjort en diagnose, er også særdeles problematisk – i praksis. Protesterer du på diagnosen? Dette er en risikabel øvelse: Da løper du en risiko for å få stempelet «pasienten mangler sykdomsinnsikt», hvilket kan være et tegn på – nettopp – psykisk sykdom. Mens det også kan være et tegn på sunnhet. Hvis helsepersonellet vil se det slik.

Hva vil de sentrale helsemyndighetene? Det er faktisk dem som bestemmer føringene i psykiatrien.