Fagfolk uenige om 19 av 23 henvisninger

I kun fire av 23 tilfeller var psykologene helt enige om at pasientene skulle få rett til behandling.

Dette viser en gjennomgang av 23 henvisinger til poliklinikker ved distriktspsykiatriske sentre (DPS) som Lovisenberg sykehus under ledelse av forsker Per Arne Holman har gjort. 

Stort sprik
De 23 – anonyme – henvisningene ble sendt til 19 poliklinikker i åtte helseforetak, for å se hvordan de vurderte dem.
26 ulike behandlere deltok i undersøkelsen.

Henvisningene ble vurdert svært forskjellig av de ulike klinikkene, og også innad i klinikkene, av ulike legene og psykologene.

I kun fire tilfeller kom klinikkene til samme konklusjon: At pasienten skulle gis rett til behandling. I tolv tilfeller var 75 prosent av spesialistene ganske enige. I de 11 øvrige tilfellene var spriket stort.

I åtte tilfeller var konklusjonene fra dem som vurderte henvisningene, nærmest delt på midten, og mellom 42 prosent og 62 prosent av pasientene fikk innvilget rett til behandling.

Avviser én av tre
Uenigheten om pasienten skulle få avslag eller helsehjelp, varierer mellom poliklinikkene: Tre poliklinikker avviste mellom 52 og 57 prosent mens syv andre kun avviste mellom 9 og 17 prosent.

– Selv om utvalget på 23 henvisninger er lite, var andelen avviste på 31 prosent. Dette tilsvarer resultatet, men også variasjonen på nasjonalt nivå for DPS i 2016 og 2017, sier Holman. 

Som Dagens Medisin tidligere har skrevet, avviser psykisk helsevern én av tre henvisninger de mottar, og det er svært store variasjoner for hvor stor andel av pasientene som DPS-ene avviser.

Svært uenige om frister
Undersøkelsen fra Lovisenberg viser videre at poliklinikkene også er svært uenige i prioriteringen av mange av henvisningene:
For hele 22 av de 23 henvisningene, var legene uenige i hva som skulle være den juridiske fristen for når pasienten skulle få hjelp. Fristtidspunktet varierte i gjennomsnitt med ni uker per henvisning, og opp til 24 uker. 
– Vilkårlig
– I denne undersøkelsen fremstår prioriteringspraksisen som relativt vilkårlig. Dette gir en sterk indikasjon på at pasienter ikke sikres likeverdig tilgang til behandling i spesialisthelsetjenesten, fastslår Holman. Han gjennomførte for øvrig samme undersøkelse i 2009 og 2011, som en del av forskningsarbeidet sitt. 

– Ikke bedre
– Resultatene nå gir indikasjon på at praksis ikke har blitt bedre. Kanskje til og med verre, til tross for at pasientrettighetsloven i 2015 ble endret for å gi pasientene bedre rettigheter, sier Holman.

I november 2015 ble det lovfestet at tiden det tar fra pasienter får vurdert om deres medisinske tilstand gir rett til behandling, skulle senkes fra 30 til 10 dager. Dette var en lovendring det ble advart imot fra både politisk og legefaglig hold.

– Dersom man ser nærmere på henvisningene det er stor uenighet om, inneholder de gjerne opplysninger om at pasienten har moderate lidelser. I tillegg er det tydelige tegn til «levd liv» som kan gjøre at man blir i tvil om behandlingen vil være nyttig, om tilstanden er alvorlig, eller om det vil kreve uforholdsmessig mye ressurser, sier han og gir eksempler: 

• tidligere behandlingsforsøk som ikke har gitt ønsket resultat
• pasientene kan ha en del somatiske eller psykosomatiske plager 
• er på vei ut av eller har falt ut av arbeidslivet
• skadelig bruk av rusmidler 
• vanskelige og belastende familieforhold.

– Må møte pasienten
Holman er klar på at han mener at resultatene må få en konsekvens slik at man endrer praksis. 

– Alle pasienter må innkalles til et møte ansikt til ansikt. Vurderingen må skje i møte med pasienten, sier han. 

Skal samarbeide

Leder Petter Brelin i Norsk forening for allmennmedisin mener dette er et problem som særlig kan knyttes til psykiatrifaget.

– Det virker som om de har større utfordringer med faglig enighet om hvordan man skal vurdere henvisninger, enn andre fag. Det er ingen tvil om at dette er problematisk. Det gir oss ikke trygghet for at det gis lik hjelp til like pasienter. Og det gir oss ikke trygghet for at vi treffer riktig med spesialisthelsetjenesten.

Nå har Norsk forening for allmennmedisin startet et samarbeid med Norsk psykiatrisk forening for å komme med forslag til hvordan fastlegene kan arbeide tettere sammen med psykiatrien.

«Holder ikke»
Lederen for Norsk psykiatrisk forening, Ulrik Fredrik Malt, konstaterer at situasjonen er uakseptabel.

– Dette må vi endre på. Og arbeidet sammen med fastlegene er nå satt i gang. Vi må ha større enighet om hvordan henvisinger håndteres. Vi vil om kort tid komme med alternative måter å kunne gjøre dette på. Vi vil gå i en retning der vi vil ha en mest mulig lik vurdering, sier han. 

– Samtidig vet vi at belastningen på de ulike poliklinikkene er veldig forskjellig. Det ideelle er at det er de mest kompetente som vurderer henvisinger. Og at hvis man skulle mene at de må håndteres utenom, må man ha dialog med fastlegene – og slik i felleskap komme frem til måten å håndtere dette på. Å bare svare skriftlig at «denne henvisingen tar vi ikke», det holder ikke, sier Malt.

Han minner for øvrig om at man også i somatikken kan oppleve at henvisinger vurderes ulikt.