MENGDETRENING: Ved å organisere fagteam regionalt kan vi sikre at psykologer og psykiatere som møter etterlatte i dyp sorg har mengdetrening på feltet. I tillegg må det tilbys spesialtilpasset etterutdanning, skriver Atle Dyregrov og Pål Kristensen.

Bør sorg kvalifisere for tidlig psykisk helsehjelp?

Sorg er ikke sykdom, men kan svekke daglig fungering og gi store helsekonsekvenser

Publisert

I 2018 ble forlenget sorglidelse en diagnose i Verdens Helseorganisasjon sitt diagnostiske system (ICD-11). Nå er dette 7 ½ år siden og ICD-11 er enda ikke implementert av norske helsemyndigheter. Det er forunderlig og sendrektig og svekker fremveksten av bedre forståelse for sorg. Sorg kan være komplisert for den enkelte, for familien og for omgivelsene. Foreldre som mister barn er spesielt utsatt, det er også barn som mister foreldre og barn/unge som mister søsken. Økt sykelighet, økt dødelighet, stort sykefravær, og kognitive utfall med svekket hukommelse og konsentrasjon er bare noen av konsekvensene.

Mange etterlatte opplever god støtte fra sitt sosiale nettverk, inkludert familie og venner. Likepersonstøtte fra organisasjoner som LEVE (Landsforeningen for etterlatte etter selvmord), LUB (Landsforeningen uventet barnedød) og Stine Sofies Stiftelse (SSS) er også av stor betydning. Den profesjonelle hjelpen synes imidlertid å være mer uviss. I dag omfatter den først og fremst akutt hjelp fra kriseteam i kommunen. Denne hjelpen er imidlertid vanligvis begrenset til de første dagene og ukene etter dødsfallet. Mange familier opplever et tomrom når denne støtten opphører. Den videre faglige oppfølgingen begrenser seg ofte til fastlegen og det viser seg ofte vanskelig å finne hjelp utover de første ukene og månedene.

Får avslag

Som psykologspesialister med omfattende erfaring fra arbeid med uventede tap og kompliserte sorgreaksjoner – dokumentert gjennom bøker og artikler på området – erfarer vi ofte hvordan mennesker i dyp sorg henvises fra sin fastlege til Distriktspsykiatriske sentre (DPS) for videre hjelp. Mange opplever imidlertid å få avslag, fordi deres sorg ikke kvalifiserer som en rett til nødvendig helsehjelp. Dette fører ofte til en belastende vandring gjennom hjelpeapparatet eller til søk på det private psykologmarkedet for å få hjelp. Dette kan skje både etter at sorgen har utviklet seg til en komplisert sorgreaksjon, og relativt tidlig etter tapet, når den etterlatte fortsatt strever med å finne fotfeste.

Tidlig faglig hjelp fra kompetente fagmiljøer kunne forebygget helseproblemer som følger av slike situasjoner. Likevel kvalifiserer ikke sorg over tapet av et nært familiemedlem til offentlig helsehjelp i mange tilfeller. Den byråkratiske prosessen beveger seg sakte og bidrar til økt uhelse, frustrasjon og sinne hos de etterlatte, som allerede befinner seg i en svært krevende livssituasjon.

Behov for bedre systemer og spesialisert hjelp 

Plutselige dødsfall som rammer barn eller voksne, for eksempel ved ulykker, drap, selvmord eller akutt sykdom, medfører ofte betydelig svekket helse for de etterlatte. Både kommunehelsetjenesten og DPS bør i større grad prioritere helsehjelp og forebyggende tiltak for denne gruppen. Vi vil også argumentere for etablering av regionale fagteam som spesialiserer seg i arbeid med etterlatte. Slike team bør tilbys omfattende opplæring og regelmessig praksis, slik at fagpersoner utvikler ekspertise gjennom hyppig og variert erfaring.

I andre disipliner, som kirurgi, vet vi at erfaring og trening er avgjørende for å oppnå høy kompetanse. På samme måte bør psykologer og terapeuter som arbeider med etterlatte ha jevnlig eksponering for slike saker. Etterlatte rapporterer ofte om manglende erfaring og kompetanse hos dem som skal hjelpe. Det er utilstrekkelig å kun møte noen få familier årlig; et slikt opplegg gir begrensede muligheter for læring og utvikling.

Ved å organisere fagteam regionalt og sikre «mengdetrening» – der fagpersoner regelmessig møter etterlatte – vil vi kunne styrke forståelsen og forbedre kvaliteten på hjelpen. I tillegg må det tilbys etterutdanning som er spesialtilpasset de som møter etterlatte, både i den umiddelbare fasen etter dødsfallet (for eksempel politi, ambulanse- og helsepersonell) og i oppfølgingsrollen over tid (psykologer og terapeuter).

En slik tilnærming vil bedre hjelpeapparatets kapasitet til å møte de store belastningene som følger med plutselige og uventede dødsfall, og sikre at etterlatte får den kompetente støtten de har behov for og fortjener.

Ingen oppgitte interessekonflikter

 

Powered by Labrador CMS