En-times terapi: Psykologhjelp til flere, med færre ressurser

Å komme raskt i gang med terapi, reduserer videre forbruk av helsetjenester over tid og gir god folkehelse. 

Det er samfunnsøkonomisk nyttig å fordele f.eks. 100 behandlingstimer til 100 pasienter. Da har vi et tiltak med rekkevidde. Hvis alle 100 timene på gis til 1 person, ja da har vi i beste fall et tiltak med effekt, men uten rekkevidde. 

Kan én terapitime være nok?

En-times terapi fokuserer på de prinsippene som maksimaliserer effekt av hvert enkelt møte. Gjennom en tydelig struktur i samtalen, identifisering av problemet og stake ut ny kurs gjennom aktive valg, kan løsninger på det klienten står i og vegen framover gjøres tydelig i løpet av en time. Slik at snakketerapi gjennom en aktiv endringsprosess, blir til gjøreterapi.

Poenget er at hver enkelt time legges selvstendig opp for å kunne være tilstrekkelig, og møter med innstillingen om at «nå gjelder det», det er denne muligheten vi har – noe som ofte viser seg å stemme. Det skjerper både klient og terapeut. Man får en fortettet time der fokuset er her og nå og hva som skal til for å endre livssituasjonen til det du ønsker. 

I de tilfellene én samtale viser seg ikke å være nok, kan det åpnes opp for flere en-times samtaler ved behov. Alternativt erstattes av et ordinært terapiløp, når det vil gi et bedre behandlingstilbud. 

En-times terapi er et konsept – en måte å tenke på – som har potensiale til å være en «game changer» i behandlingene vi tilbyr klientene, både individuelt og som par og familier, innen både psykisk helsevern, familievern og det kommunale lavterskeltilbudet, i helsetjenesten, eldreomsorgen og barnevernet.

På sikt vil det gjøre at behovet for hjelp går ned og flere får hjelp. Kort fortalt bidrar en-times terapimodellen til bedre bruk av terapiressurser og reduserer behovet for flere klienttimer. 

En-times terapimodellen har jeg som psykolog utarbeidet til bruk i både individualterapi og parterapi, og så prøvd ut modellen i mitt pilotprosjekt ved familievernkontoret på Gjøvik i perioden 2020-23. Modellen Single-Session Family Therapy (SSFT), som på Toten går under navnet «stutt-terapi», har potensial til å fjerne ventetidene ved korttidsbehandling innen psykisk helsevern og familievern.

Ideen er at alle som ønsker det får én time når de trenger det, ut fra antagelsen om at én samtale kan være nok – noe det også ofte viser seg å være.

• Mottoet er at hvis alle får én time, får alle som trenger det, flere timer.

• Gevinsten er at flere får psykisk helsehjelp, raskere, og med færre ressurser.

• Formålet er korte og effektive terapier, med økt behandlingskapasitet og stort innsparingspotensiale.

Den metodiske innsikten modellen gir, er en pekepinn på at jo mindre tid man har, jo mer effektiv krever det at man er. Dette kan også ha overføringsverdi til andre livsområder, med tanke på en mer effektiv bruk av den begrensede tiden vi har til disposisjon. 

Utover effektiviserings- og innsparingspotensialet som ligger i denne modellen, sier den også noe om menneskelig kommunikasjon. Sentralt her er at én time kan være nok til å bli kjent, finne ut av ting og skape forandring. 

Kjennetegn ved modellen:

• Umiddelbart gå til sakens kjerne og prioritere det som er viktigst for klienten først. 
• Klienten stilles på valg og det stakes ut en ny kurs, ut ifra de mulighetene som kommer frem i samtalen.
• Blikket rettes framover, ikke bakover. Livet leves ikke baklengs, men framlengs – ut fra den situasjonen man faktisk står i her og nå.
• Fokuset ligger på å skape den ønskede fremtiden, fremfor å se på og leve i fortiden og bruke tid på å forklare det som har vært og søke etter symptomer og sette diagnoser.

Modellen kan bidra til:

• Kortere ventetid. 
• Økt behandlingskapasitet.
• Færre avbestilte og ubrukte timer. 
• Økt tilgjengelighet.
• Hjelp til flere som trenger det – når de trenger det.
• Økt ressursutnyttelse og mindre behov for klienttimer.
• Mer kostnadseffektiv behandling.

Hovedbudskapet er at det er mulig å gjøre ting raskere enn man tror. Dette bryter med forestillingen om at god terapi må gå over flere timer, noe forskning viser ikke er påkrevet, jfr. min fagartikkel i Psykologtidsskriftet.

Norge har verdens mest sykmeldte befolkning med flest sykmeldte og flest uføre i verden, og psykiske plager er en viktig forklaring på økt fravær. 

Det foreslås derfor at det nedsettes et utvalg, som har til oppgave og mandat å utrede og vurdere om rask psykologhjelp i form av en-times terapi, kan bli et supplement og integrert del av det polikliniske tilbudet innen psykisk helsevern og i familievernet, før det så evt. gjennomføres et prosjekt. 

Ingen oppgitte interessekonflikter