Har undersøkt tilbudet til torturutsatte: – Organiseringen i Norge skiller seg ut

I 2020 publiserte Røde Kors en kartlegging av rehabiliteringstilbudet for torturutsatte. I arbeidet er det gjort en juridisk gjennomgang av hvilke rettigheter torturutsatte med fluktbakgrunn har, og organisering og praksis i Norge.

– Vi intervjuet 46 fagpersoner i Norge på tvers av fag, nivå og sektor. Med 16 deltakere med bakgrunn som psykolog, utgjorde de den største profesjonsgruppen i studien.

Lønning og Houge har i en ny artikkel sett på hvordan situasjonen er for profesjonelle hjelpere som arbeider med rehabilitering av torturutsatte. De har nylig fått publisert resultatene i Tidsskrift for velferdsforskning.

– Fragmentert tilbud i Norge
– For å sammenligne ser Røde Kors rapporten, Torturert og glemt?, også på organiseringen av tilbud i Sverige, Danmark og Storbritannia. Vi fant at det er veldig ulikt organisert.

Lønning forteller at svenske Røde Kors har opprettet seks sentre og to mobile team.

– Disse består av ansatte i tverrfaglige team og er i stor del finansiert av myndighetene.

I Danmark er det et nettverk av private og offentlige sykehus og sentre som utgjør det offentlige behandlingstilbudet, forteller Lønning.

– Danske «Dignity» er et av de første torturrehabiliteringssentrene i verden. Det ble etablert i 1982 og er anerkjent av danske myndigheter som nasjonalt senter for spesialisert behandling av sterkt traumatiserte flyktninger.

I Norge har man Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) og Ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS).

– De har forskning, kompetanseheving og veiledning som sine primæroppgaver.

– Ved noen RVTS’er jobber noen ansatte også i mindre kliniske stillinger. RVTS Midt har for eksempel den polikliniske virksomheten, Klinikk for flyktninghelse, traumer og tortur.

– Det finnes også andre viktige kliniske fagmiljø på dette feltet, for eksempel Transkulturelt senter ved Stavanger Universitetssykehus og Spesialisert poliklinikk for psykosomatikk og traumer ved Sørlandet Sykehus. I Røde Kors rapporten forsøkte vi å lage en oversikt over aktuelle nettverk, fagråd og behandlingsmiljø.

– Men tilbudet for torturutsatte faller inn under det ordinære helsevesenet med fastlegen som «vei inn».

– Hva betyr dette?

– Røde Kors’ kartlegging viser at tilbudet er fragmentert og at praksis er personavhengig. Dette er til tross for at Nasjonal veileder for helsetjenestetilbudet til asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente slår fast at «Helsepersonell skal kjenne til symptomer på tortur, diagnostikk, behandling og oppfølging i tråd med Istanbulprotokollen», som er den internasjonale minimumsstandarden.

Lønning sier tilbudet utfordres av manglende retningslinjer og fravær av en systematisk identifisering, rammer for dokumentasjon og flerfaglige rehabiliteringsprosesser.

– Ansvaret blir individualisert til den enkelte fagperson i møte med pasienten.

Savner tematikken i utdanninger
– I utdanningene for psykologi, medisin, sykepleie, politi og juss fant vi at det for studieåret 2018/2019 ikke var inkludert noe særlig som opplyser eller spesifikt forbereder studentene til å ivareta mennesker med torturskader.

Dette har de også skrevet om med kolleger i en tidligere artikkel i Torture Journal.

– Det er forventet at man skal kunne håndtere tematikken, men rammene og kompetansen for det er ikke nødvendigvis institusjonalisert. Det blir derfor gjerne individualisert og opp til den enkelte.

I intervjuene stilte noen informanter spørsmål om hvorvidt det er etisk å identifisere hvis det ikke er tilbud for behandling.

– Identifisering av torturskader er en del av torturrehabilitering, men informantene våre løftet også opp hvorvidt det er etisk å identifisere hvis man ikke har et tilbud å tilby eller henvise til.

– I FNs torturkonvensjon står det at torturutsatte skal ha så «fullstendig rehabilitering som mulig». Ved manglende fokus og kunnskap om torturskader, og rammer som ikke legger til rette for en god rehabiliteringsprosess, så lar det seg vanskelig gjøre.

Helsepersonells opplevelser
I intervjuene ble også viktige forutsetninger for å kunne stå i arbeidet løftet frem.

– Det er på individ-, institusjons-, og samfunnsnivå. Disse handler om engasjement og kompetanse, fagmiljø og tilrettelegging, og sosiopolitisk kontekst og overordnet struktur.

– Vi erfarte et stort engasjement for gruppen blant fagpersonene vi intervjuet. Flere beskrev også rammer som gjør arbeidet ekstra utfordrende og at de kan bli stående alene, men også av viktigheten av organisatoriske rammer, fagmiljø og veiledning, der dette var lagt til rette for.

– På et samfunnsnivå er dette et tema som gjennom asyl- og flyktningpolitikk både kan være politisert og polarisert i det offentlige ordskiftet. Det igjen kan påvirke profesjonsutøvere. Som noen informanter delte, kan man både oppleve at man arbeider i et felt som har lite «kred» og at man må sloss mot rammene i systemet for å imøtekomme pasienters behov, sier Lønning.

– Vi er bekymret for at rammevilkårene for å yte god rehabilitering til denne gruppen er for dårlige, og at det kan gjøre at mange i pasientgruppen faller mellom instanser som skal hjelpe dem. Det kan oppleves problematisk – endatil uetisk – å starte rehabilitering av traumer etter tortur dersom man som behandler vet at hjelpen ikke strekker til og at «systemet» ikke er tilrettelagt for det, sier Houge.

Anbefalinger til myndighetene
Lønning mener rammene det arbeides under må forbedres.

– Ivaretar man profesjonsutøverne blir også pasientene ivaretatt. Tilbud om veiledning burde være lett tilgjengelig og organisatorisk forankret.

Røde Kors har gitt myndighetene anbefalinger for å bedre behandlingstilbudet.

– Organisasjonen har gitt tre anbefalinger: En nasjonal handlingsplan for å sikre systematisk, likeverdig og helhetlig rehabiliteringstilbud uavhengig av hvor man bor, å samle og institusjonalisere tverrfaglige fagmiljøer og å styrke kompetansen i tjenesteapparatet og i de relevante utdanningene, sier Lønning.

– Et sentralisert kompetanse- og referansesenter vil både kunne bistå profesjonelle hjelpere i arbeidet deres for å yte god nok hjelp til torturutsatte – og gjennom det gjøre arbeidet håndterbart, sier Houge.

– Vi ser at det er mulig å møte de utfordringene våre informanter påpeker på en god måte for å sikre at god kompetanse ivaretas, styrkes, og deles – slik at folk står i jobbene sine over tid. Det trenger både profesjonsutøverne og de mange torturutsatte i Norge.