Behandlingsplaner med klare og konkrete mål

I tidligere artikkel i DM 6 november 2023 beskriver vi vårt syn på behandlingsplaners betydning og aktuelle status i spesialisthelsetjenesten. Vi konkluderer med at det finnes et stort potensiale for frigjøring av ressurser om vi etablerer en tydelig behandlingsplan som utarbeides i nært samarbeid med pasienten.

En behandlingsplan er ikke en lovnad om «total makeover». Det er en gjensidig avtale mellom pasient og behandler, en kontrakt som konkret beskriver prioriterte mål fra pasientens sin side. Målene må fokusere på et bedre funksjonsnivå i hverdagen, i familien, studier og i arbeid.

Første samtale

En forutsetning for å etablere og nå relevante mål er kunnskap hos pasienten om hvilke mekanismer som påvirker psykisk helse og hva man selv kan gjøre. Allerede ved første samtale er det viktig å starte denne psykoedukasion slik at pasienten sammen med behandler, kan treffe godt begrunnede valg og dermed øke sin motivasjon for den egeninnsats som kreves. Regelmessig oppfølging/evaluering blir avgjørende for eventuell korrigering av mål/tilnærming/avslutning.

Alle behandlingsplaner bør etter vår erfaring inneholde temamål/psykoedukative mål så tidlig som mulig.

En grundig gjennomgang av dette tema gjør at vedkommende lettere kan gjennomføre vanskelige og nødvendige oppgaver i behandlingsforløpet.

Godt fundament

En behandlingsplan skal etter vår erfaring prioriteres og etableres så snart som mulig i forløpet. Dette vil være et godt fundament for å bygge videre behandling på. Ved et grundig arbeid med behandlingsplaner og konkrete hverdagsmål vinner vi tid.

Ved mindre komplekse tilstander som depresjon og angst, som utgjør en stor del av alle henvisninger, bør endringsmål i form av reduksjon i skåre på skjema og atferdsendringer være de viktigste målene. Anerkjente instrumenter med tydelig «cut off» som BDI og BAI bør være en del av de konkrete mål.

CORE -skåre vil i tillegg gi info om endringer i relasjonelle forhold og risiko for selvskading.

For at bruken av slike skjema skal gi mening må behandler gå nøye gjennom skjemaene og sørge for at pasienten forstår at endringer i skårene faktisk sier noe om reelle endringer i hverdagen. Dette gir både pasient og behandler muligheter til å følge med på hvordan det faktisk går med helsehjelpen.

Konkrete mål

I tillegg til disse skåringer på formelle skjema er atferdsmål nødvendige. Det kan for eksempel være at antallet panikkanfall skal reduseres til halvparten av utgangspunkt.

Her er det avgjørende å ha inngående diskusjoner med pasienten. Hvilke mål er realistiske og samtidig meningsfulle for vedkommende? Det er ofte ikke nødvendig å gi helsehjelp med mål om at alle plager skal bli helt borte. Pasienten skal og bør i de fleste tilfeller kunne fullføre jobben uten vår hjelp. Å erfare at det man selv gjør fører til bedring, er svært viktig for vellykket behandling.

Ved kompleks samsykelighet bør det finnes endringsmål/symptom/adferdsmål med en realistisk og adekvat kobling til pasientens opplevde livssituasjon. Behandlingen kan ofte med fordel deles i flere perioder der ny henvisning kan kreves for fortsatt behandling.

Behandler har ansvar for at pasienten ut fra sine forutsetninger har tatt imot og forstått konsekvensene av målene i behandlingsplanen. En kopi av behandlingsplanen (på papir/på mobil) bør leveres til pasienten. Planen skal være et arbeidsdokument som brukes aktivt i behandlingen, der evaluering og avslutning står sentralt. Behandler skal være objektiv ved vurderingen av om pasienten. følger behandlingsplanen. Det å være for snill med pasienten forlenger behandlingstiden, og det stenger andre pasienter ute.

Mangler behandlingsplaner

Ut fra gjennomganger i våre klinikker så vi at det i ca. 30 prosent av alle behandlingsforløp mangler behandlingsplaner med konkrete hverdagsmål og avslutningskriterier. Vi har ingen grunn til å tro at det står bedre til i resten av landet. Dette fører nesten uvilkårlig til unødig lange og av og til uvirksomme behandlingsforløp. Det kan også medføre at ledere av klinikker må si til ansatte at de må avslutte pasienter som har gått lenge i behandling. Bedre er det at man kan vise til konkrete mål og jevnlige planlagte evalueringer.

Hvis vi forutsetter at minst 30 prosent av alle behandlingsforløp varer over det man kunne forvente med klare mål og evalueringer, så vil det i en poliklinikk med 25 ansatte med 600 årlige konsultasjoner per behandler bety at overforbruket ligger på 4500 konsultasjoner/timer. I tillegg kommer tid til journalskriving m.m.

Det ville i vårt tilfelle bety «frigjøring» av omtrent 3 årsverk med 1500 arbeidstimer per år.

Vi snakker altså om meget store tall som vi mener det er all grunn til å se nærmere på.

Forandringer i komplekse kliniske systemer tar ifølge aktuell forskning 2-5 år, så la oss starte i dag !

Ingen oppgitte interessekonflikter