Kan streng tolkning av samtykkekompetanse føre til dårligere behandling?

Norsk psykiatrisk forenings (NPF) utgangspunkt for å engasjere seg i debatten omkring samtykkekompetanse er det grunnleggende prinsippet om at mennesker skal få den helsehjelp de trenger ved alvorlig lidelse, psykisk så vel som somatisk. Respekten for menneskeverdet skal ivaretas, og i et velferdssamfunn skal alle gis muligheten til et verdig liv. Fellesskapet har ansvar for dem som ikke er i stand til å ivareta seg selv. NPF vil hevde at når man på grunn av alvorlig psykisk sykdom for en periode ikke er i stand til å ivareta seg selv, gir Psykisk helsevernloven rettigheter til og muligheter for nødvendig ivaretakelse og behandling.

NPF er derfor enig med Ekspertutvalget om samtykkekompetanse om at det er riktig å senke beviskravet knyttet til pasientens manglende samtykkekompetanse fra «åpenbart» til «overveiende sannsynlig». NPF støtter også at ordlyden endres fra «samtykkekompetanse» til «beslutningskompetanse». Beslutningskompetanse stiller større krav til pasientens egen, uttrykte vilje.

Utvikling i tvangsbruk etter 2017

Det arbeides kontinuerlig for å redusere bruk av tvang. Frem mot 2017 falt antallet innleggelser under tvunget vern til 7700 fordelt på 5500 unike pasienter. Etter 2017, da kravet om manglende samtykkekompetanse ble innført, økte antallet innleggelser under tvunget vern, og var i 2021 oppe i 8800 fordelt på 6300 pasienter. Både psykiatere og fastleger beskriver endringen som bidragende til økende «svingdørsproblematikk». Bakgrunner er at pasienter som oppfattes svært syke av pårørende og fastlege/legevakt vurderes samtykkekompetente etter kort tid på sykehus. Når de da takker nei til videre helsehjelp, skrives de ut før de egentlig er tilstrekkelig behandlet. NPF blir også fortalt at pasienter har større symptomtrykk når de først legges inn, noe som igjen gir risiko for inngripende tiltak inne i sykehuset. Tilsvarende erfarer NPF at kommunehelsetjenesten må ivareta mennesker med stadig mer alvorlige og komplekse psykiske lidelser. Terskelen for å få hjelp i spesialisthelsetjenesten har blitt høyere. NPF mener at det strenge beviskravet kan ha bidratt til denne utviklingen.

Legemidler

NPF ønsker ikke å knytte diskusjonen av samtykkebestemmelsen sammen med diskusjonen om vilkår for bruk av tvangsmidler, inkludert korttidsvirkende legemidler i beroligende hensikt, etter kapittel 4 i. Diskusjoner om bruk av legemidler en annen enn diskusjonen om innleggelse under tvunget vern. Korttidsvirkende legemidler i beroligende hensikt kan dessuten gis uavhengig av om en personer er innlagt frivillig eller under tvunget vern.

Behandling med legemidler uten eget samtykke, også kalt tvangsmedisinering, kan kun iverksettes overfor mennesker innlagt under tvunget vern, og først når det er gjort forsøk på å etablere et samarbeid. Når mennesker er svært syke ved innleggelsestidspunktet, er ofte slikt samarbeid vanskelig å få til, i tillegg til at behovet for nevroleptika ofte er til stede.

En rekke tiltak er nødvendige for at en person skal gjenvinne sitt best mulige funksjons- og symptomnivå. Medikamentell behandling er for mange mennesker ett av disse. NPF har forsknings- og erfaringsmessig belegg for å si at mange mennesker med psykose har effekt av nevroleptika.

Hensiktsmessig bruk av tvang

NPF mener at reduksjon og kvalitetssikring av alle former for tvang må være et kontinuerlig arbeid. Gode og tilrettelagte tilbud i kommunen, egnede boliger, meningsfulle aktiviteter på dagtid og oppfølging av f.eks. FACT team gir gode resultater og viser seg også å føre til redusert varighet av innleggelser under tvunget vern.

NPF mener likevel at samtidig med at egnede tilbud opprettes til mennesker med alvorlige psykiske lidelser, må det fortsatt eksistere et lovverk som gjør det mulig for samfunnet, inkludert psykisk helsevern, å ivareta mennesker når de er i en situasjon hvor de er ute av stand til i ivareta egen helse.

Innlegget er signert styret i Norsk psykiatrisk forening: 

Lars Lien, Leder

Solveig Klæbo Reitan, Nestleder

Niclas Jørgen Nilsson Halvorsen,

Anna Ulrika Larsson,

Kristina Norheim Lorentzen,

Elisabeth Mork,

Shahram Shaygani,

Marianne Smetop,

Melissa Anne Elin Authen Weibell

Ingen oppgitte interessekonflikter