– Feil å vente på prioriterings-meldingen for å følge opp de store funnene

– Bør vi snakke mer om prioriteringer som ikke handler om legemidler?

Slik åpnet ansvarlig redaktør Siri Gulliksen Tømmerbakke i Dagens Medisin debatten på DM Arena-møtet om prioriteringsmeldingen torsdag kveld.

Jan Frich, viseadministrerende direktør i Helse Sør-Øst, fikk svare først:

– Ja, nå er det jo sånn at 70 prosent handler om lønn. Og vi har jo som kjent systemer rundt dette med lønnsforhandlinger. Da er 30 prosent igjen, som skal være til bygg, medisinsk-tekniske løsninger, legemidler, og alt annet.

Han poengterte at legemidler imidlertid er det eneste det er forskriftsfestet at skal metodevurderes. Til dette svarte Veronica Barrabés, styreleder i Legemiddelindustrien (LMI):

– Vi har hørt forslagene om at vi ikke må metodevurdere alt.

– Vi må sette oss ned og være litt nysgjerrige og forstå hverandres situasjon, i stedet for å refere til statistikk som vi leser på ulike måter, svarte Barrabés.

Disse deltok i debatten:

• Karl Kristian Bekeng, statssekretær (Ap)
• Bård Hoksrud, helsepolitisk talsperson (Frp)
• Tone Wilhelmsen Trøen, helsepolitisk talsperson (Høyre)
• Jan Frich, viseadministrerende direktør i Helse Sør-Øst
• Veronica Barrabés, styreleder i LMI

Jon Magnussen, professor i helseøkonomi, NTNU, kunne dessverre ikke være med i debatten, selv om han var annonsert som deltager.

I vinduet under kan du se hele debatten. Artikkelen fortsetter etter videoen.

Her kan du se alle innleggene før debatten. 

– Et paradoks

Neste spørsmål ut handlet om at seks av ti, helt eller delvis, er enig i at det er akseptabelt at de som har råd kan kjøpe kreftbehandling fra private helseaktørerer.

Spørsmålet om hva debattantene mener om dette, gikk til politikerne.

– Det er et paradoks for dem som ønsker at vi ikke skal ha et todelt helsevesen, sa Bård Hoksrud, helsepolitisk talsperson i Frp.

Han mener det er viktig å få frem at en stortingsmelding, er nettopp det, en melding.

– Det er de årlige helsebudsjettene og det vi gjør underveis som er viktig. Prioriteringsmeldingen må følges opp av Stortinget. Men vi har ikke tid til å vente på prioriteringsmeldingen, vi trenger å gjøre flere av grepene nå, sier han.

Han fikk støtte fra Tone Wilhelmsen Trøen, helsepolitisk talsperson i Høyre.

– Det er feil å vente på prioriteringsmeldingen for å følge opp de store funnene. Unntaksordningene er det viktig å se på. Det er tydelige råd om dette i rapporten. Tiden dette tar er kjempeviktig, sa hun.

– Bekeng, folk flest er enige i at vi bør heve budsjettene. Det blir vel en del av arbeidet du har foran deg?

– Jeg kan ikke kommentere budsjettet før det foreligger i Stortinget. Hoksrud har et poeng i at vi ikke trenger å vente på prioriteringsmeldingen, for en del handler om å flytte ressurser internt i summene vi allerede har i dag, svarer han.

Han mener likevel det er viktig å ha en grundig debatt om prioriteringsmeldingen.

– Hvor langt skal vi går for å få ned behandlingstidene? Det vil være noen som taper, om det er psykisk helse, medisinsk utstyr eller andre grupper som må nedprioriteres.

– Jeg tror de fleste skjønner

Så gikk spørsmålet videre til Jan Frich i Helse Sør-Øst:

– Er dere flinke nok til å kommunisere ut hvorfor det er viktig? Tror du folk flest forstår hvorfor det må være sånn, og at det er politikk som legger rammene for det dere gjør?

– Jeg tror de fleste skjønner. Vi gjør jo alle prioriteringer daglig i våre liv. Men det er en krevende situasjon å kommunisere dette. Vi ser på det overordnende, tekniske perspektivet. Som er et annet enn perspektivet hver enkelt pasient har. Det er to ulike blikk. Det er også slik at vi i Norge har anbud på legemidler, og har hemmelige priser på nye legemidler. Dette fordi vi har ment det i sum gir bedre økonomi. Men det gir også utfordringer når vi skal kommunisere om forhandlinger og prioriteringer – til slutt blir vi stående og si at det er for dyrt.

Styreleder Veronica Barrabés i LMI hev seg også på:

– Alle er enige om at vi må prioritere. Men vi håndterer legemidler ut fra et system som ikke matcher medisinen som er på vei nå. Om vi blir gitt mer fleksibilitet, er vi villige til å ta risikoen.

Politikernes ansvar

– Hvilket ansvar har dere politikere for å kommunisere ut at det må prioriteres?

– Jeg tror absolutt både posisjon og opposisjon har ansvar for at debatten om prioriteringer er på et prinsipielt grunnlag. I de store meldingene har Stortinget diskutert på et godt, sobert, grunnlag, svarte statssekretær Bekeng.

Trøen tok så ordet:

– Jeg tror det er viktig for alle som jobber i helsetjenesten at det er enighet i de store spørsmålene. Men vi må ikke la det lamme behovet for å gjøre endringer. Vi har tross alt nå en god evaluering av Nye metoder. Det er en del faktorer der som det må være mulig å se på innenfor de prioriteringene vi er enige om. Der må vi møte pasientene på en bedre måte, og ivareta fagfolks faglige integritet på en bedre måte. Og ha mer åpenhet. Jeg skjønner at en lege syns det er vanskelig å forklare et avslag til pasienten sin om legen ikke vet hvorfor avslaget er gjort.

Hoksrud på sin side mener det finnes et handlingsrom, selv om prioriteringsmeldingen ligger i bunn.

– I posisjon er de opptatt av å si at det ikke er et handlingsrom. Det er ikke sikkert det er rett å si at seks prosent er rett å bruke på alle medisiner. Jeg er opptatt av at pengene blir brukt på en god måte. Det er en diskusjon en må kunne ta, selv om vi må prioritere og legge noen føringer.

Gruppe versus individ

– Medisinen beveger seg i retning mer persontilpasset retning. Hvordan harmonerer dette med gruppetankegangen i Nye metoder?

– Persontilpasset medisin gjør gruppene mindre og dermed kan det bli usikre tallgrunnlag. En større satsing på mer presis diagnostikk av kreft, gjør at kategoriene vi vanligvis har plassert pasienter i, blir mindre meningsfylte. Når det blir utviklet mer presis kunnskap, må vi tenke mer på at noe har effekt. Eller så kan vi finne avtaler der vi betaler for resultat, om vi skal møte persontilpasset medisin på ulike måter, svarer Frich i Helse Sør-Øst. 

Barrabés i LMI slår på sin side fast at det kommer til å komme nye medisiner det ikke er nok kunnskap om.

– EMA (European Medicines Agency red.anmn.) har en fast track-løsning for medisiner. Da er vi som firma pålagt å følge pasienten tett. Et paradoks er at om vi godkjenner fort, der EMA har akseptert at vi tar ansvar, brukes medisinen ofte på veldig oversiktlige pasientgrupper som følges tett fra før av. Dermed er det enkelt å finne kriterier for når det går greit eller ikke.

Frich i Helse-Sør-Øst kommer med replikk:

– Det vi betaler for er kunnskap og nytte, ikke substansen i pillene. Om en da er villig til å legge på bordet medisin som ikke er utprøvd, men er mer dynamisk, er vi åpne for det.

Fra samfunnsøkonomisk perspektiv

– Stadig mer av behandlingen som i dag blir gitt i spesialisthelsetjenesten vil i fremtiden bli gitt hjemme hos pasientene – der kommunen har ansvar, og dermed også få ringvirkninger for kommunebudsjettene. Hvordan skal prioriteringsmeldingen ta høyde for dette, uten å tenke mer samfunnsgevinster i helseøkonomiske analyser?

– For det første har vi nå behandlet en historisk prioritereringsmelding i denne sesjonen, en fullføring av at vi har de samme kriteriene i helse- og omsorgstjenesten, som i spesialisthelsetjenesten. Men det er en vanskelig diskusjon, og det er en utfordring med dette med samfunnsgevinst. Er du mer verdifull om du ikke er i jobb? Det er en diskusjon vi må ta. Det må være en lang åpen debatt om dette, slik at vi får belyst det, svarte Trøen.

Hoksrud syns det er spennende med det samfunnsøkonomiske spekteret.

– Det er utfordrende. Men det er bra det som kommer fram. Vi må finne nye måter å forhandle på. Vi vil ha action og vil ikke vente på prioriteringsmeldinga.

Bekeng på sin side, sa at han er skeptisk til å gå den veien.

– All prioritering handler om fortrengende effekt. Tar man inn noe, går det på bekostning av noe annet. De mest sårbare gruppene, krever store ressurser av helsetjenesten. Om man prioriterer opp behandling, som ikke nødvendigvis er kurativ på bekostning av det første, er det en etisk problematisk måte å prioritere på. Hva kan vi vi være villig til å akseptere av ikke-dokumenterbar effekt? Der er det ting tidligere meldinger ikke har fanget opp, eller fordi det har utvikla seg kraftig.

Dette lærte de

Til slutt ble deltagerne bedt om å oppsummere hva de har fått med seg fra debatten.

Hoksrud var først ut:

– Tanken om at det kommer til å skje nye ting med hvordan man behandler folk, gjør at vi må bruke pengene på en annen måte. Det har vært en spennende dag, sa han.

Trøen neste:

– Det har vært veldig interessant. Det jeg tar med meg, og sender som en utfordring tilbake til beslutningstakere og rådgivere, nå som verden ser annerledes ut, og det snakkes om hvorfor dokumentasjon tar så lang tid: kunne vi møttes og blitt enige om virkelighetsbildet? Slik at vi snakker om de samme tingene, i stedet for å sitte i hver sin skyttergrav, og ikke slår hverandre ihjel med forskjellige narrativ.

Bekeng fulgte:

– Prioriteringsmeldingen er forhåpentligvis et sted å finne «common ground». Det er bra å få ulike stemmer og forhåpentligvis kommer vi litt nærmere kjernen. Innlegget om psykisk helse dro fram et perspektiv som vi nok snakker om for lite.

Barrabés deretter:

– Det er en samstemthet om at det må gå fortere. Vi må diskutere dette med uenigheten.

Så til slutt Frich:

– Det har vært en lang vei frem til de prioriteringskriteriene vi har i dag og jeg tar med meg at det fortsatt synes å være bred politisk oppslutning om disse. Vi som er byråkrater skal være med på å se på mulighetsrommet for å gjøre systemet bedre.

Rettelse: I en tidligere versjon av saken sto det at Tone W. Trøen representerer Fremskrittspartiet. Det riktige er at hun er stortingsrepresentant for Høyre. Saken er rettet 23.05.2022.