Prioritering av «robust fagmiljø» er sminket sentralisering

SOM PSYKOLOG i distrikt på 16. året i Finnmark foreslår jeg at utsagnet «prioritering av robust fagmiljø» trenger å bli gransket. Det virker ikke som om det betyr robust på den måten at man er ganske hardfør om man jobber i distriktet, med alt som dette innebærer av mangel på bemanning, problemløsning og stengte veier. Det virker som om det betyr sentralisering.

Jeg er opptatt av makten i det subtile. Slik som språk. En vanlig måte å dominere på, bevisst og ubevisst, er å bruke et språk som gjør at den som står utenfor normen, blir utdefinert. «Robust fagmiljø» er ved første blikk en positivt klingende term, men som indirekte og mellom linjene, utelater hele distriktet.

«Kan de underordnede tale?», spurte Gayatri Chakravorty Spivak ironisk i en klassisk tekst. Vi i distriktet kan tale, vi har noe å bidra med, og vi er robuste. Vi må få være med å definere problemstillingene.

SMINKET SENTRALISERING? Er ikke prioritering av «robuste faggrupper» en eufemisme for å investere i universitetssykehus og fragmentere lokale sykehus og pasientnære klinikker? Dette til tross for betydelig belegg for at helsesystemene er dyrere og mindre effektive dersom de har flere spesialister enn generalister, slik det for eksempel er vist av forskerteamet til Barbara Starfield.

Man prioriterer sentrum fremfor distrikt uten å måtte si det. I konkurransen av prioriteringer høres robuste fagmiljøer mer imponerende ut enn pragmatisk distriktsmedisin. Og ser ut til å glemme at distriktet også står for faglig utvikling og robusthet.

Et vanlig utgangspunkt er at viktige retningslinjer og ideer kommer fra bysentre – og deretter kan tilpasses distriktene. Hvorfor virker det som om retningen på det man tror er utvikling, nesten alltid går fra by til distrikt? Må det alltid være slik? Hva har distriktet å tilby?

ROBUST PROBLEMLØSING. Mange har hevdet at det å være fastlege eller psykolog ute i distriktet, er bemerkelsesverdig forskjellig fra å være det i en urban setting. Vi som jobber i distriktet, må være robuste for vær og vind, robuste for mangfoldige kliniske problemstillinger – og robuste nok å stå i pragmatisk problemløsning. Likevel blir distriktsmedisin ofte sett på som mindre viktig eller mindre avansert. For dem som ikke allerede har tenkt over distriktet som plass for utvikling, har jeg noen eksempler på robust problemløsning og innovasjon:

Feltet telemedisin ble oppfunnet i rurale settinger lenge før pandemien. Mens urbane kolleger så vidt var i gang med å lære seg hvordan man slår av mikrofonen når man skal drikke kaffe under et Zoom-møte, hadde distriktsmedisinen allerede begynt med fastlegevurderinger, psykoterapi og spesialistlegeoppfølging på video og telefon. Det ble for lengst holdt kurs og møter per video. I det rurale Nord-Canada sto forskerteamet til Scott Adams bak en imponerende oppfinnelse:

Med telerobotisk ultralyd kan ultralydundersøkelser utføres i sanntid over lange avstander, for å innhente obstetrisk informasjon om foster og for å undersøke lever og nyrer mens pasienten befinner seg på ett sted og legen på et annet.

NASJONAL TRENINGSMODELL. Nok et eksempel kommer fra byen jeg bor i, Hammerfest, hvor to anestesipionerer, Torben Wisborg og Guttorm Brattebø, oppfant metoden «Bedre og systematisk teamtrening» i akutt traumebehandling (BEST) i 1997. De hadde observert at sykehuset ikke fikk nok traumetilfeller til at traumeteamene kunne yte optimalt bare ved å gjøre det vanlige arbeidet. De hadde fulgt forskningen til forskerteamet Esposito og kolleger, som viste at mangel på teamtrening og kommunikasjon var en kilde til dødsfall som kunne forebygges.

BEST-metoden springer ut ifra den rurale virkeligheten og er nå en evidensbasert treningsmodell som har vist seg å redde liv – både i urbane og rurale miljøer. Den har blitt en nasjonal treningsmodell i Norge og brukes blant annet i Danmark, Sverige, Botswana og Sør-Afrika.

RESPEKT OG VERDIGHET. Et ytterligere eksempel omfatter medisinsk trening av studenter. Mitt eget universitet, UiT – Norges arktiske universitet, har satt i gang de vellykkede distriktsprogrammene Finnmarksmodellen og Bodøpakken. UiT utdanner og uteksaminerer medisinstudentene i lokalsykehus de to siste årene av utdanningen deres.

Dette har nå skapt nasjonalt ekko, og man ser på slike løsninger over hele landet fordi det gjør universitetssykehuset mindre overfylt. Studentene møter flere pasienter og får tett oppfølging av spesialister. Medisinstudenter i læringssituasjoner ute i distriktene oppfyller de samme målene som sine kolleger i byene – og gjør det minst like bra.

Disse eksemplene utgjør en påminnelse om viktigheten av å behandle distriktene med respekt og verdighet i stedet for med et nedlatende språk eller fragmentering av helsetjenester.

FELLES STYRKE. Generalsekretær Tove Gundersen i Rådet for psykisk helse har kalt urettferdig fordeling av helsetjenester som favoriserer urbane områder for «diskrimineringsgeografi». Andre har har brukt karakteristikken «strukturell urbanisme», eller urban bias. Selv kaller jeg den urbane ubevisste selvsentreringen for geografisk narsissisme.

Vi må slippe til helsepersonell fra distriktene – og la dem være med på å forme vår tenking og helseplanlegging – og være ydmyke nok til å være åpne for hva distriktet kan lære oss. Dette innebærer å se bortenfor geografisk narsissisme.

Sammen er vi robuste nok til å klare det.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren oppgir ingen interessekonflikter, men opplyser om at hun ved UiT underviser medisinstudenter i kultursensitivitet på 5. og 6. året om Finnmarksmodellen.

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 06-utgaven.