Portrettet: Psykiatriens fargesterke nestor
De siste par månedene har ikke Einar Kringlen ertet på seg verken incestutsatte, kriseterapeuter eller legemiddelindustri. I stedet kjemper den stålgrå professoren med karmosinrød, gul oker og ultramarin.
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
Riktig nok ble professoren takket av for lang og tro - og til tider høyrøstet tjeneste i norsk psykiatri - da han rundet 70 for noen måneder siden. At det av den grunn skulle bli stille rundt ham, var det vel ingen som hadde innbilt seg.
- Nei, det er ikke er så stor forskjell på livet nå og før jeg ble pensjonist, medgir Einar Kringlen. Som siden han formelt entret den stadig voksende rekken av pensjonister, blant annet har brukt tiden til å vikariere i sitt eget professorat på Psykiatrisk klinikk, steppet inn som foreleser og fyrt av noen kraftsalver i kronikks form.
- Det er alltid noe å irritere seg over, sier Einar Kringlen.
Vankunne
Den avslepne sogningen henter frem et nynorskord for å beskrive hva som får adrenalinet til å pumpe ekstra heftig under hans strittende hårmanke: - Vankunne, fnyser Einar Kringlen, som ser forflatning og kunnskapsløshet over alt. Kunnskap og ekspertise har blitt nedvurdert - man har villet gjøre alle like. - Resultatet er at vi har fått altfor mye likegyldig forskning, massevis av middelmådige doktorgrader - og en professor på hvert nes. - Det nytter ikke å være demokrat om vi skal få frem gode forskere, slår Kringlen fast. Og hekter på enda en salve mens han likevel er i gang: - Forskere bør i alminnelighet ikke være opptatt av penger, men det sier seg selv at rekrutteringen må bli vanskelig når kolleger på sykehus eller i privat praksis tjener det dobbelte. For ikke å snakke om halvstuderte meklere som soper inn flere millioner i året. Nylig utga Kringlen Psykiatriens samtidshistorie. I boken drøfter han blant annet kontroversielle spørsmål som psykoterapiens stilling, den biologiske trend og de nye antidepressive medikamentene. - Det er typisk, sier Kringlen; at norsk presse som ellers synes å ha rede på alt som dreier seg om psykiatri, ikke gidder å anmelde boken. Nobel strid
Selv har Kringlen hatt til både smør og mer til på brødet. Godt gift er han også, med fru Gerd som han har delt bo og barn med siden ungdomsdagene. Meningene deler de imidlertid ikke alltid. For Einar Kringlen ytrer langt fra sine synspunkter bare i faglige fora, og han er vant til motstand også på hjemmebane. Når hans skarpe kronikker har nådd frem til avishusene i Akersgata og det stormer rundt Einar Kringlen i offentligheten, har de verste bølgene lagt seg hjemme i Leangbukta. Privat besitter den tilsynelatende biske professoren etter sigende en usedvanlig evne til å snu raseri til latter. - Gerd og jeg er enige om de viktige tingene. Som EU-spørsmålet og motstanden mot atomvåpen, sier Kringlen. I sin tid var han én av initiativtakerne til Leger mot atomvåpen, en organisasjon som også vakte strid da den ble tildelt nobelprisen i 1985. Med Einar Kringlen i spissen mobiliserte foreningen i en fei et par statsministere, et knippe biskoper og en gjeng hardtslående professorer til kamp. Kokebokoppskriften
De som tror Kringlen er kranglevoren, tar imidlertid feil - fremholder han selv. - Det er mange som misforstår meg og tror jeg er bare sur og kritisk. Men jeg diskuterer fordi jeg liker det og synes det er interessant. Sier han og støtter seg til en åndsfrende fra litteraturens verden: «All god undervisning er polemisk», sa den irske dramatikeren George Bernhard Shaw. - Det slutter jeg meg til, sier professoren. Som neppe alltid har sine studenter med seg i det. For se om han ikke også har noe å utsette på dem: - I begynnelsen av medisinstudiet er studentene opptatt av helheten, av politikk, historie og filosofi. Når det nærmer seg eksamen, blir det for komplisert, og de vil bare ha en kokebok som gir svaret på alt, sier han forarget. Kokebokforfatteren
Så er det også han selv som har forfattet det nærmeste man kommer en kokebok i norsk psykiatri. Psykiatri kom i fjor i sin syvende utgave, og mens tilsvarende standardverk i andre land vanligvis skrives av en gruppe forfattere, har Kringlen ført de nesten 600 sidene i pennen alene. - En kraftprestasjon som forutsetter at man holder seg faglig oppdatert innenfor et svært bredt felt, fremholdes det fra kompetent hold. Selv hans argeste kritikere fremholder Kringlen som en lærebokforfatter i særklasse. Hans vita innbefatter blant annet en lang liste betydningsfulle verk med dystre titler som omhandler livets mørke sider. Skjønnlitteraturen er det lite rom for når han jobber med pasienter: - Da blir skjønnlitteraturen litt blek i forhold til virkeligheten. Familiefeide
Kritiske røster har villet ha det til at Einar Kringlen i sitt professorale elfenbenstårn befinner seg fjernt fra hverdagens kriser. Som da han i Bergens Tidende uttalte at krisepsykiatri i mange tilfeller kunne gjøre vondt verre. - Jeg forstår jo at dem som har gjort krisepsykiatri til et levebrød, blir provosert av utspillet. Men de må da i det minste kunne bevise at det hjelper, sier Kringlen. Det var Kringlens tremenning, psykolog Atle Dyregrov i Bergen, som målbar den hardeste kritikken. De to kamphanene er oppvokst på hver sin side av et vestlandsfjell - og har aldri møtt hverandre. - Den diskusjonen må jo nesten regnes som en familiekrangel, smiler Einar Kringlen, som imidlertid kan langt mer enn å så splid med sine utspill. For vel 15 år siden var han initiativtaker og arkitekt bak opprettelsen av Rådet for psykisk helse. - Det var en sur jobb i begynnelsen. Men etter innsamlingsaksjonen på TV i 1992 lysnet det, og vi fikk midler både til forskning og informasjonstiltak. Om jeg i dag skal fremheve noe jeg er spesielt stolt av, må det være det arbeidet vi har fått til gjennom rådet - med en nesten fordobling av forskningen på 1990-tallet. I dag har de kritiske røster om rådets berettigelse stilnet: Det er bred enighet om at rådet ikke minst har vært med på å minke stigmatiseringen av psykiske lidelser blant folk flest. Kringlens tvillinger
Einar Kringlen skapte tvillingforskningstradisjonen i Norge. Han opprettet et tvillingregister for hele landet og publiserte den første undersøkelsen i verden av en total populasjon av tvillinger med alvorlige psykiske lidelser. Ett av hans nåværende prosjekter er en stor sammenlignende epidemologisk studie av den psykiatriske sykeligheten i Oslo og Sogn og Fjordane. Professor Kringlens rolle som offentlig debattant har til dels gått på bekostning av spesialiseringen, innrømmer han selv, men tvillingproblematikken er på ingen måte ute av hans liv. For seks år siden ble han selv bestefar til et tvillingpar. - De er toeggede og uinteressante som forskningsobjekter. Men veldig morsomme. Smiler den stolte farfar som tar turen over Atlanteren flere ganger årlig for å besøke sønnen med familie i New Jersey. Familien har imidlertid ikke alltid stått i første rekke, innrømmer han:- Som de fleste aldrende menn må jeg nok innrømme at jeg var for selvopptatt da barna var små. Den fargeglade sentrumsrefser
Så spørs det om Kringlen er blitt mindre selvopptatt med årene. I alle fall evner han stadig å fargelegge den offentlige debatt med sine utspill - enten det handler om psykoanalysens død, legemiddelindustriens hegemoni i helsevesenet eller seksuelle overgrep. Det var fru Gerd som sådde ideen til at han kanskje også kunne ha glede av farger i bokstavelig forstand. Hun fikk rett. Det startet med et malekurs i Frankrike for ti år siden - og nå tar fargegleden stadig større plass. På kontoret, i stua, i kjellerboden og på hytta i Bamble fylles det opp med fargesterke oljemalerier med signaturen E.K. Hver tirsdag lar han den slitte dokumentvesken stå og samfunnsrefseren få fri. I stedet ifører den stålgrå professoren seg en krøllete skjorte, legger malerkofferten i bagasjerommet og setter kursen mot Heggedal. Som elev ved Asker kunstskole tar den fargerike herren korreksjoner fra læreren uten å blunke. Annerledes er det i den offentlige debatt: - Der er det sjelden noe å korrigere. Jeg har som regel rett! Opphav:
Den avslepne sogningen henter frem et nynorskord for å beskrive hva som får adrenalinet til å pumpe ekstra heftig under hans strittende hårmanke: - Vankunne, fnyser Einar Kringlen, som ser forflatning og kunnskapsløshet over alt. Kunnskap og ekspertise har blitt nedvurdert - man har villet gjøre alle like. - Resultatet er at vi har fått altfor mye likegyldig forskning, massevis av middelmådige doktorgrader - og en professor på hvert nes. - Det nytter ikke å være demokrat om vi skal få frem gode forskere, slår Kringlen fast. Og hekter på enda en salve mens han likevel er i gang: - Forskere bør i alminnelighet ikke være opptatt av penger, men det sier seg selv at rekrutteringen må bli vanskelig når kolleger på sykehus eller i privat praksis tjener det dobbelte. For ikke å snakke om halvstuderte meklere som soper inn flere millioner i året. Nylig utga Kringlen Psykiatriens samtidshistorie. I boken drøfter han blant annet kontroversielle spørsmål som psykoterapiens stilling, den biologiske trend og de nye antidepressive medikamentene. - Det er typisk, sier Kringlen; at norsk presse som ellers synes å ha rede på alt som dreier seg om psykiatri, ikke gidder å anmelde boken. Nobel strid
Selv har Kringlen hatt til både smør og mer til på brødet. Godt gift er han også, med fru Gerd som han har delt bo og barn med siden ungdomsdagene. Meningene deler de imidlertid ikke alltid. For Einar Kringlen ytrer langt fra sine synspunkter bare i faglige fora, og han er vant til motstand også på hjemmebane. Når hans skarpe kronikker har nådd frem til avishusene i Akersgata og det stormer rundt Einar Kringlen i offentligheten, har de verste bølgene lagt seg hjemme i Leangbukta. Privat besitter den tilsynelatende biske professoren etter sigende en usedvanlig evne til å snu raseri til latter. - Gerd og jeg er enige om de viktige tingene. Som EU-spørsmålet og motstanden mot atomvåpen, sier Kringlen. I sin tid var han én av initiativtakerne til Leger mot atomvåpen, en organisasjon som også vakte strid da den ble tildelt nobelprisen i 1985. Med Einar Kringlen i spissen mobiliserte foreningen i en fei et par statsministere, et knippe biskoper og en gjeng hardtslående professorer til kamp. Kokebokoppskriften
De som tror Kringlen er kranglevoren, tar imidlertid feil - fremholder han selv. - Det er mange som misforstår meg og tror jeg er bare sur og kritisk. Men jeg diskuterer fordi jeg liker det og synes det er interessant. Sier han og støtter seg til en åndsfrende fra litteraturens verden: «All god undervisning er polemisk», sa den irske dramatikeren George Bernhard Shaw. - Det slutter jeg meg til, sier professoren. Som neppe alltid har sine studenter med seg i det. For se om han ikke også har noe å utsette på dem: - I begynnelsen av medisinstudiet er studentene opptatt av helheten, av politikk, historie og filosofi. Når det nærmer seg eksamen, blir det for komplisert, og de vil bare ha en kokebok som gir svaret på alt, sier han forarget. Kokebokforfatteren
Så er det også han selv som har forfattet det nærmeste man kommer en kokebok i norsk psykiatri. Psykiatri kom i fjor i sin syvende utgave, og mens tilsvarende standardverk i andre land vanligvis skrives av en gruppe forfattere, har Kringlen ført de nesten 600 sidene i pennen alene. - En kraftprestasjon som forutsetter at man holder seg faglig oppdatert innenfor et svært bredt felt, fremholdes det fra kompetent hold. Selv hans argeste kritikere fremholder Kringlen som en lærebokforfatter i særklasse. Hans vita innbefatter blant annet en lang liste betydningsfulle verk med dystre titler som omhandler livets mørke sider. Skjønnlitteraturen er det lite rom for når han jobber med pasienter: - Da blir skjønnlitteraturen litt blek i forhold til virkeligheten. Familiefeide
Kritiske røster har villet ha det til at Einar Kringlen i sitt professorale elfenbenstårn befinner seg fjernt fra hverdagens kriser. Som da han i Bergens Tidende uttalte at krisepsykiatri i mange tilfeller kunne gjøre vondt verre. - Jeg forstår jo at dem som har gjort krisepsykiatri til et levebrød, blir provosert av utspillet. Men de må da i det minste kunne bevise at det hjelper, sier Kringlen. Det var Kringlens tremenning, psykolog Atle Dyregrov i Bergen, som målbar den hardeste kritikken. De to kamphanene er oppvokst på hver sin side av et vestlandsfjell - og har aldri møtt hverandre. - Den diskusjonen må jo nesten regnes som en familiekrangel, smiler Einar Kringlen, som imidlertid kan langt mer enn å så splid med sine utspill. For vel 15 år siden var han initiativtaker og arkitekt bak opprettelsen av Rådet for psykisk helse. - Det var en sur jobb i begynnelsen. Men etter innsamlingsaksjonen på TV i 1992 lysnet det, og vi fikk midler både til forskning og informasjonstiltak. Om jeg i dag skal fremheve noe jeg er spesielt stolt av, må det være det arbeidet vi har fått til gjennom rådet - med en nesten fordobling av forskningen på 1990-tallet. I dag har de kritiske røster om rådets berettigelse stilnet: Det er bred enighet om at rådet ikke minst har vært med på å minke stigmatiseringen av psykiske lidelser blant folk flest. Kringlens tvillinger
Einar Kringlen skapte tvillingforskningstradisjonen i Norge. Han opprettet et tvillingregister for hele landet og publiserte den første undersøkelsen i verden av en total populasjon av tvillinger med alvorlige psykiske lidelser. Ett av hans nåværende prosjekter er en stor sammenlignende epidemologisk studie av den psykiatriske sykeligheten i Oslo og Sogn og Fjordane. Professor Kringlens rolle som offentlig debattant har til dels gått på bekostning av spesialiseringen, innrømmer han selv, men tvillingproblematikken er på ingen måte ute av hans liv. For seks år siden ble han selv bestefar til et tvillingpar. - De er toeggede og uinteressante som forskningsobjekter. Men veldig morsomme. Smiler den stolte farfar som tar turen over Atlanteren flere ganger årlig for å besøke sønnen med familie i New Jersey. Familien har imidlertid ikke alltid stått i første rekke, innrømmer han:- Som de fleste aldrende menn må jeg nok innrømme at jeg var for selvopptatt da barna var små. Den fargeglade sentrumsrefser
Så spørs det om Kringlen er blitt mindre selvopptatt med årene. I alle fall evner han stadig å fargelegge den offentlige debatt med sine utspill - enten det handler om psykoanalysens død, legemiddelindustriens hegemoni i helsevesenet eller seksuelle overgrep. Det var fru Gerd som sådde ideen til at han kanskje også kunne ha glede av farger i bokstavelig forstand. Hun fikk rett. Det startet med et malekurs i Frankrike for ti år siden - og nå tar fargegleden stadig større plass. På kontoret, i stua, i kjellerboden og på hytta i Bamble fylles det opp med fargesterke oljemalerier med signaturen E.K. Hver tirsdag lar han den slitte dokumentvesken stå og samfunnsrefseren få fri. I stedet ifører den stålgrå professoren seg en krøllete skjorte, legger malerkofferten i bagasjerommet og setter kursen mot Heggedal. Som elev ved Asker kunstskole tar den fargerike herren korreksjoner fra læreren uten å blunke. Annerledes er det i den offentlige debatt: - Der er det sjelden noe å korrigere. Jeg har som regel rett! Opphav:
Annonse kun for helsepersonell
| Einar Kringlen Alder: 70 Fødested: Høyanger 1931. Bopel: Bor i Asker Sivilstatus: Gift med Gerd Birte Kringlen. Han er far til tre voksne barn og har tre barnebarn. Karriere: Cand.med, Universitetet i Bergen 1958. Dr. med. Universitetet i Oslo (1967). Universitetet i Bergen, professor i klinisk psykologi (1969-71). Universitetet i Oslo, professor i medisinske adferdsfag (1976-83), professor og adm. overlege ved Psykiatrisk klinikk fra 1984. Forfatterskap: Har forfattet en lang rekke lærebøker i medisinske adferdsfag og psykiatri. Siste utgivelser: Psykiatri, 7. utgave og Psykiatriens samtidshistorie (2001). Verv: Medlem at Det norske vitenskapsakademi. St. Olavs orden 1998. Aktiv som samfunnsdebattant. Formann i norsk psykiatrisk forening (1976), formann i Rådet for psykisk helse 1985-2001. Formann i Leger mot atomkrig 1982 og 1996. I dag: Elev ved Asker Kunstskole, allroundspiller på Holmen oldboys, rasende på Israels angrep på palestinerne og frustrert over norske politikeres unnfallenhet i konflikten. Oppgitt over norske myndigheters manglende vilje til å satse på forskning! |
Portrettet, Dagens Medisin 07/02
Sidsel Hjelme
