Pingpong-spill om diabetesregning

SYKEHUSENE HAR sparekniven på strupen og strammer inn på tildeling av moderne diabetesutstyr. At pasientene risikerer å selv måtte ta regningen, er stikk i strid med både fornuftig behandling og regjeringens mål om å minke sosiale forskjeller innen helse.

«Kostnadene ved diabetes-behandling kan bli på 2,5 milliarder. Nå trekker fagdirektørene i bremsen». Det er tittelen på en artikkel i Dagens Medisin mandag 12. juni.

HER FÅR fagdirektør i Helse Vest, Bjørn Egil Vikse, helt uten kritiske spørsmål presentere helseforetakenes påstand om at den årlige kostnaden til moderne glukosemålere kan mer enn doble seg innen 2028. Brukerperspektivet og gevinstene ved CGM forsvinner bak oppblåste kostnadsestimater.

Men kan vi stole på tallene?

MODERNE GLUKOSEMÅLERE kalles på fagspråket «CGM» og på folkemunne «sensor». Etter at de ble gjort allment tilgjengelig har veksten i bruk naturlig nok økt, fra 0 til at nå mellom 80 og 90 prosent av personer med diabetes type 1 har sensor. Da er det urealistisk å forvente at kostnadene skal fortsette å øke i samme takt som til nå. Det er uheldig at fagdirektørene begrunner innstrammingen med et kostnadsestimat som er uriktig.

Men det er klart; det koster penger å gi befolkningen moderne og effektiv behandling. Det er som kjent også penger å spare på det. Parallelt med at flere har fått tilgang til stadig bedre sensorer, har også langt flere bedre regulert diabetes.

KUN ÉN av ti pasienter med diabetes type 1 har nå en dårlig regulert diabetes. Det er under halvparten av andelen for ti år siden. God blodsukkerregulering gir færre komplikasjoner og minimerer risikoen for hjerte/karsykdom. Det er all grunn til å anta at samfunnet sparer store beløp på færre sykehusinnleggelser, nyretransplantasjoner, fotamputasjoner, tapt produktivitet og for tidlig død som følge av diabetesrelaterte skader.

OG DA har vi ikke engang kommet til hva CGM gjør for livskvaliteten. Å leve med diabetes betyr egenbehandling 24 timer i døgnet, 365 dager i året. Det krever årvåkenhet og planlegging, og innebærer stress og forstyrrelser. Personer med diabetes forteller om et nytt liv etter de fikk CGM. Nå kan de endelig sove natten igjennom, konsentrere seg bedre på jobben eller ha overskudd til å leke med ungene. De er tryggere, friere og friskere, både i kropp og sinn. Noen av våre medlemmer forteller at de heller vil miste en finger enn å miste sensoren sin.

MEN NÅ kan personer med diabetes type 1 altså ikke lenger forvente å få en individuelt tilpasset CGM – de må kanskje nøye seg med den enkleste varianten fordi den er billigst. Personer med diabetes type 2 vil oppleve at det blir enda vanskeligere enn før å få sensor. Stadig flere utvikler diabetes type 2, flere av dem er unge mennesker og et mindretall av dem har i realiteten en diabetes som arter seg mer som en diabetes type 1. Men fordi de har «feil» type diabetes skal de ikke få tilgang til CGM. Fagdirektørene har også fratatt den behandlende lege autoriteten til å vurdere om en person med diabetes type 2 skal få sensor. Det skal fagdirektørene selv eller en faggruppe bestemme.

DIABETESFORBUNDET HAR jobbet for at flere med komplisert diabetes type 2 skal få sensor, men nå beveger vi oss altså i motsatt retning. Dette er et alvorlig tilbakeskritt i behandlingstilbudet til personer med diabetes type 2 i Norge – en sykdom som oftere rammer personer med lavere utdanning og inntekt.

VI FRYKTER en situasjon der de med økonomi til det, selv kjøper utstyret de har behov for, mens andre ikke kan ta seg råd. Det kan gjelde 40-åringen med type 2 som veier andre kostnader opp mot en CGM som kan gi bedre livskvalitet og kanskje et lengre liv. At dette skjer under en regjering hvis fremste ambisjon på helsefeltet er å utjevne helseforskjeller, er ubegripelig.

SYKEHUSENE BESTILLER nå en metodevurdering av CGM, og vi har forståelse for at det bør gjøres. Vårt ankepunkt er at det er uheldig å stramme inn på tilgangen inntil CGM har blitt metodevurdert. Det tar i gjennomsnitt 14 måneder å ferdigstille en metodevurdering.

EN ANNEN bekymring er at evalueringen av Nye metoder konkluderte med at systemet «ikke kan sies å fungere etter hensikten når det gjelder medisinsk utstyr». Med andre ord kan det hende at CGM ikke lever opp til de «riktige» parameterne i en metodevurdering, og dermed «feiler prøven». Eller som diabeteslege Marianne Höglund uttalte i en artikkel på diabetes.no: «På sikt kan vi risikere at det ikke anses kostnadseffektivt at pasienter med type 1 har CGM-målere.»

DIABETESFORBUNDET SYNES det er beklagelig at det ikke stilles flere krav til svar fra sykehusene om tallene de presenterer for de beslutningene som tas. Det er også uheldig at fagdirektørene innfører denne innstrammingen uten å innhente erfaringer fra brukere eller innspill fra aktører som Diabetesforbundet, fagpersoner og våre medisinske medarbeidere.

DET ER også beklagelig at et ping-pong-spill om hvem som skal ta regningen ender opp med å ramme pasientene. Det er Helfo som finansierer den «gammeldagse» målemetoden med fingerstikk - en målemetode som ironisk nok ikke koster mindre enn moderne CGM. Når nesten alle med type 1 nå har fått sensor, har det gitt store besparelser for Helfo. Disse midlene har ikke helsemyndighetene vært villige til å overføre til sykehusene til finansiering av CGM.

REGNINGEN FOR moderne og effektiv diabetesbehandling er det altså ingen som vil ta. Og da lander den vel til slutt på pasienten selv? Var det noen som sa at vi skal «utjevne sosiale helseforskjeller»?