Pasientenes helsevesen må tas på alvor
Vi ønsker å dreie fokus mot effekten av å jobbe sammen på tvers av instanser – med pasientens behov i fokus. Vi håper å inspirere flere til å strekke seg ytterligere for å forbedre tilbudet til barn og unge med sammensatte helseplager, gjennom komplementære tverrfaglige team med lege, fysioterapeut og psykolog.
I MARS FORTALTE avisen VG Victoria Aarseths sterke historie om å ikke bli sett i møte med helsevesenet og pårørende; hennes opplevelse av manglende kunnskap og kommunikasjon rundt anoreksi.
Vi ved Haukeland universitetssjukehus er introdusert til prosjektet som Victoria Aarseth jobber med, «EN AV TI», som bruker metodikken «Design thinking» for å bygge bro mellom pasienter med spisevegring, og utredningen, diagnosen og mål for behandlingen. «EN AV TI»-prosjektet ønsker å styrke tverrfaglig samarbeid og sette pasienten i fokus for å oppnå bedre helse og effekt av behandling. Dette støtter vi.
TVERRFAGLIG FORBEDRING. Vi mener dog at fagfolk innen helsevesenet tradisjonelt har vært flinke å løse konkrete oppgaver på tvers av fag og profesjoner, eksempelvis samarbeid rundt operasjonsbordet ved kirurgiske inngrep eller gjenoppliving ved hjertestans. Men vi vil bli bedre, og vi håper med dette på å inspirere flere til å strekke seg ytterligere for å få til bedre samhandling og mer tilfredsstillende resultater.
I et samarbeidsprosjekt mellom Helse-Bergen og Universitetet i Bergen for å bedre tilbudet til barn og unge med sammensatte helseplager, har vi de siste fem årene jobbet med komplementære tverrfaglige team bestående av lege, fysioterapeut og psykolog.
Se også: Teamarbeid må til – også i hverdagen
KASTEBALLER I HELSEVESENET. Barna og ungdommene i prosjektet har hatt flere ulike helseplager som hver for seg ikke gir noen diagnose, men som samlet i alvorlig grad har redusert deres livskvalitet og funksjonsnivå. Disse pasientene blir kasteballer i systemet, med mange henvisninger til spesialisthelsetjenesten og en lang rekke ulike undersøkelser. Fastlege og pasient ender da oftest opp med sprikende tilbakemeldinger og råd om hvordan helseplagene skal håndteres.
Vi ønsker å dreie fokus mot effekten av å jobbe sammen på tvers av instanser med pasientens behov i fokus
Utfordringene for de tverrfaglige teamene er mange. De må i møte med hvert barn på nytt definere problemet, og hva de best løser sammen som team og hva de best løser hver for seg. Det er også en stor utfordring når teamene skal foreta vurderingene ved hjelp av hverandre – og være hverandres stetoskop. Det er krevende å forstå pasientene gjennom deres svar på kollegaens spørsmål – eller vurdere pasientene gjennom fysiske bevegelser som de gjør sammen med fysioterapeuten.
INKLUDERING. Når de tverrfaglige teamene lykkes med å være virkelig komplementære, fører det til en raskere og sikrere forståelse av barnas og ungdommenes helseplager. Den virkelig store utfordringen ligger i å inkludere pasientene, og deres pårørende i arbeidet.
Gjennom arbeidet med «pasientens helsevesen» har det blitt en rutine å informere pasientene om diagnose og behandlingsalternativer. Men ved kroniske helseplager, og særlig der behandlingen krever innsats fra pasientene eller livsstilsendringer som ved spiseforstyrrelser, er det viktig at pasienten inkluderes i hele prosessen: De skal være den viktigste personen i teamet.
Pasienten og foreldrene kjenner sine problemer best. Helsepersonell kan sykdom og behandling best, og kan hjelpe pasientene å sette det inn i en klinisk sammenheng.
FORVENTNINGSAVKLARING. Det er viktig at pasient og behandlere har samme forståelse av hva helseplagene består i, og hvordan dette best bør håndteres. Har man ikke den samme forståelsen av helseplagene, kan man ikke forvente at pasienten vil være fornøyd med utredningen, diagnosen eller tiltakene.
Det er viktig å ha en avklaring av hva pasienten kan akseptere og forvente, og av tiltak eller behandling som settes i gang
Vi har erfart at i møte med barn og ungdom er det en god metode å la barna tegne på en tavle hva som plager dem, og hva slags forventinger de har om hjelp. Det er ikke alltid at de pårørende vil være enige, men da har man et utgangspunkt for videre samtale.
Like viktig er det å få til en forventningsavklaring med hensyn til utredningen; hva bør undersøkes, hva kan en finne ved undersøkelsene og hva betyr eventuelle funn. Like viktig som hva funn av sykdom betyr, er hva som blir konklusjonen av normale funn. Alt som kan undersøkes, må ikke alltid undersøkes.
Problemet for mange av barna og ungdommene i prosjektet vårt var nettopp at de kom inn i en lange rekke av undersøkelser som ga dem en følelse av at deres plager var alvorlige og farlige, men som ikke brakte dem nærmere verken en diagnose eller behandling.
FELLES FORSTÅELSE. Uten felles forståelse av hva helseplagene er, er det ikke lett å finne frem til en diagnose eller diagnostisk avklaring på mer uspesifikke plager som pasienten kan akseptere, og hvilke tiltak som bør følge av det.
Her er det viktig at man har en avklaring av hva pasienten kan akseptere og forvente og tiltak eller behandling som settes i gang. Det er slett ikke sikkert at behandlere og pasienter har samme ønsker eller forventinger til behandlingen, ikke en gang barnet eller ungdommen og deres pårørende.
Vi ønsker med dette å rette fokus mot effekten av å jobbe sammen på tvers av instanser med pasientens behov i fokus. «EN AV TI»-prosjektet gjør nettopp dette, og vi ser med spenning på hvordan prosjektet fremover vil lykkes gjennom «Design thinking» som metode.
Vi håper at resten av Helse-Norge følger med.
Ingen oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatterne oppgir ikke andre interessekonflikter enn de yrkesroller, profesjon og verv de besitter.
Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 06-utgaven
