Pårørendeopprøret har flere adressater

DET ER STØY i pårørendefeltet. Statsbudsjettet 2023 endret i tilskuddsordninger og tok bort øremerkede tilskudd for en rekke organisasjoner, stiftelser og foreningers pårørendearbeid. Det blir det bråk om - og av.

For mange var det å søke tilskudd, noe de var vant med. Andre måtte finne hvilke ordninger de passet inn i – og nye søknadsprosesser. Det ble mange flere søkere til tilskuddsordningene. Noen har fått det de har søkt om, mange har fått mindre, og veldig mange fikk ingenting. Det er særlig hjelpetelefontjenester, rådgivningstjenester og likepersonstiltak som har merket konsekvensene.

RÅD TIL PÅRØRENDE. Også de som driver tjenester i «senterform», med regional eller landsdekkende base, har fått avslag i ordningen de søkte på, og de passer heller ikke i noen andre. Dette er sentre hvor fagfolk gir råd til pårørende og tilbyr informasjon, veiledning og støtte, blant annet til NKS sine Veiledningssentre, Stiftelsen Pårørendesenteret og andre rådgivningssentre, som Rådgivning om spiseforstyrrelser (ROS).

I dag 26. april er det en støttemarkering i Oslo med mange av de som omfattes i hovedstaden, og også i noen lokale kommuner.

Se også: Rasering av unikt lavterskeltilbud

KRITERIENE. Det er ikke hva du gjør - men hvordan.

Mangt kan sies om endringene som er gjort. Vi har oppfattet ønsker om en bedre oversikt over hva midlene som tildeles pårørendefeltet, brukes til. Kriteriene for å søke, har blitt strammere. Søkere må vise til demokratisk oppbygging og bruker og/eller pårørendemedvirkning. Resultater må dokumenteres.

Frivilligheten kan ikke være forskånet for å måtte tilpasse seg endringer og oppdatere tilbud slik at de treffer det som pårørende etterspør, ut ifra nasjonale undersøkelser. Mange tilskudd har vært tildelt til bruker- og pårørendearbeid. Nå får vi en rapportering som tydeliggjør om midlene har gått til egne pårørendetiltak. Det er bra, for pårørendemedvirkning har kommet for å bli.

PROSESSEN. Måten dette har skjedd på, er derimot ikke noe å rope hurra for. Mye var uferdig når endringene ble kjent. Mange fikk kort tid til å områ seg, og mange har ikke søkt riktig ordning eller fått tid nok til å lage gode søknader.

For en regjering som setter arbeidslivets og arbeidstakeres rettigheter i frontlinjen, er det også underlig at man «drar bort teppet» under en del arbeidsplasser uten forvarsel. Kompetanse bygd opp over tid kan gå tapt.

Dette kunne ha vært løst med overgangsordninger som gir rom for tidsbegrenset omstilling og tilpasninger. Her bør man lære av det som har skjedd og ikke gå for tilgivelse fremfor tillatelse. Det er lov å håpe at det kommer løsninger i revidert budsjett.

KOMMUNENES ANSVAR. Kommunene roper på staten, men hva med deres ansvar? Mange kommunepolitikere har de siste dagene ytret sin støtte til en rekke av dem som har fått kutt i tilskuddene. Til det må vi si: De bør også snu speilet mot seg selv!

Kommunene vinner på at pårørende gjør en innsats som er like stor som de kommunalt ansatte utfører. Men hvordan står det til med pårørendestøtten i kommunen? Mange kommuner har ennå ikke nettsider som gjør at pårørende finner den informasjonen de trenger. Altfor mange pårørende står uten avlastningstiltak. Gjennomføring av pårørendeundersøkelser iverksettes kun av en sjettedel. Kommunene får milliarder i tilskudd til mange hundre tiltak, men kun 19 millioner til pårørendetiltak er søkbart for 2023. Etter vår erfaring lever ofte ikke pårørendetiltakene videre, når tilskuddene er borte.

HVA MED LITT SELVRANSAKELSE! Hvor mye tilskudd gis til frivillighetens pårørendetiltak i egen kommune? Bevilger den vanligvis kommunale tilskudd i samme størrelsesorden som de statlige, når kommunene nå roper fordi kommunens egne pårørende mister hjelpen? Eller har dette vært nærmest gratis tilbud for dem fordi staten betaler? En selvransakelse av kommunenes eget pårørendearbeid er på sin plass.

Kommunene ble, gjennom en lovendring fra 1. oktober 2017, pålagt å styrke pårørendestøtten til dem som har store omsorgsoppgaver Oss bekjent har verken Stortinget eller kommunene fulgt med om lovendringen har hatt noen virkning, eller fulgt den opp. Vi har etterspurt resultater av denne lovendringen hos Helse- og omsorgsdepartementet, også om de frivillige pårørendetiltakene med tilskudd er å regne som en del av denne. Vi venter på svar.

LAPPETEPPE-POLITIKK. Det vi her ser er resultater av lappeteppepolitikk med bit-vise løsninger og mangelfull oppfølging. Det er fremdeles for lite systematisk planarbeid på pårørendefeltet, fra nasjonalt hold og ut i kommunene. Dagens pårørendeopprør har derfor flere adressater, ikke bare regjeringen og Helsedirektoratet.

Ansvaret må rettes også mot kommunene. De kan ikke basere sitt pårørendearbeid på en statlig tilskuddsordning som lar frivilligheten gjøre jobben de selv har ansvaret for.

Både de som er og blir pårørende, og de som jobber med og for dem, fortjener bedre prosesser og rammer for dette arbeidet fremover. Plasser skapet der det skal stå!

Ingen øvrig oppgitte interessekonflikter