Overreagerte kommunene da pandemien kom?

Kronikk: Solveig Osborg Ose, dr.polit. og seniorforsker ved Sintef
Merete Lyngstad, ph.d. og spesialrådgiver i Norsk Sykepleierforbund (NSF)
Line Melby, dr.polit. og forskningsleder ved Sintef

ÉN MÅTE FOR å finne ut om det stemmer at kommunene overreagerte med for strenge tiltak i den første fasen av pandemien, kan være å undersøke om det er en systematisk sammenheng mellom styrken på tiltak som kommunene innførte og registrert nivå på smitte i Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS).

Om det ikke er en systematisk sammenheng, kan det bety at tiltak ble iverksatt av andre årsaker enn den faktiske smittesituasjonen. Dette har vi analysert i en nylig publisert studie.

KONSEKVENSDEBATT. Bakgrunnen for studien var de mange diskusjonene om at myndighetene i begynnelsen av pandemien overreagerte med for strenge tiltak som ga store negative konsekvenser for ulike grupper i befolkningen. Det er kommunene som gjennom smittevernloven skal sørge for at nødvendige tiltak blir satt i verk. Kommunestyrene vedtar lokale tiltak som forbud mot sammenkomster, stenging av tjenester og transport- og reiserestriksjoner.

Konsekvenser av smitteverntiltak for pasienter i sykehus og beboere i sykehjem har vært godt dekket, men de mange hjemmeboende eldre og syke som var avhengige av helsetjenester i hjemmet i pandemiens første fase, har fått mindre oppmerksomhet. I studien har vi derfor sett på konsekvenser for mottakere av hjemmesykepleietjenester. Styrken på smitteverntiltak i kommunene er målt gjennom å se på konsekvenser for mottakere av hjemmesykepleietjenester.

Objektive og målbare konsekvenser for tjenestemottakere er generelt vanskelig å finne, men vi spurte dem som hadde det beste utkikkspunktet – nemlig sykepleierne som arbeider i tjenestene.

GJENNOMFØRINGEN. Alle medlemmene i Norsk Sykepleierforbund (NSF) ble i september 2020 invitert til å delta i en undersøkelse som Sintef gjennomførte på oppdrag fra NSF. Inklusjonskriteriene var at de arbeidet i helse- og omsorgstjenestene i begynnelsen av pandemien, det vil si i mars 2020. Vi mottok 26915 svar fra medlemmer i NSF som var i arbeid, noe som tilsvarer 35 prosent av alle medlemmer som er registrert i medlemsregisteret i kategorien «i arbeid». Av disse har vi sett på et underutvalg på i overkant av to tusen sykepleiere som arbeidet i hjemmesykepleietjenester med målgruppen voksne og eldre mennesker.

Konsekvensene for mottakere av helse- og omsorgstjenester var uoversiktlige i første fase av pandemien. Vi innhentet derfor innspill fra blant andre Nasjonalforeningen for folkehelsen, Diabetesforbundet, Rådet for psykisk helse, Norsk revmatikerforbund og Pårørendealliansen og endte opp med 23 særskilte konsekvenser vi ville kartlegge omfanget av. Disse inkluderte blant andre forverret helsetilstand, forsinket diagnostisering og tap av aktivitetstilbud.

SAMMENHENG? Sykepleierne skulle svare ut ifra konsekvensene de observerte for brukerne og pasientene fra starten av pandemien frem til kartleggingstidspunktet.

For å undersøke om tiltakene som ble iverksatt og som førte til konsekvenser for tjenestemottakerne, var i tråd med den faktiske smittesituasjonen lokalt, har vi for hvert svar koblet akkumulert antallet registrerte smittetilfeller relativt til antallet innbyggere i arbeidskommunen til sykepleieren den dagen sykepleieren svarte på undersøkelsen. Slik kan vi analysere om den faktiske smittesituasjonen i arbeidskommunen til hver sykepleier som deltok, har sammenheng med graden av observerte negative konsekvenser for mottakerne av hjemmesykepleietjenester.

ØKT ISOLASJON OG ENSOMHET. Resultatene viser at de mest vanlige konsekvensene var økt isolasjon og ensomhet, og nesten 80 prosent av hjemmesykepleierne observerte i stor eller svært stor grad dette blant sine pasienter. Den nest vanligste konsekvensen var økt bekymring for egen helse (61 prosent), og tredje vanligst var tap av avlastningstilbud (47 prosent). Andre hyppig observerte konsekvenser var økt belastning for pårørende og færre fysiske møter med tjenestene (begge 35 prosent).

Vi finner systematiske sammenhenger med smittenivå for 20 av de 23 kartlagte konsekvensene. Jo høyere faktiske smittetall i kommunen, desto større grad av observerte negative konsekvenser for mottakere av tjenestene.

FULGTE SMITTENIVÅET. De tre kartlagte konsekvensene som ikke ser ut til å være korrelert med det akkumulerte smittetallet i kommunen som sykepleieren observerte fra, var at de var i mer kontakt med tjenestene enn før koronasituasjonen, at de sluttet å ta medisiner fordi de er immundempende – og problemer med tilgang på medisiner. At graden av disse konsekvensene var uavhengig av den lokale smittesituasjonen, betyr kanskje at dette var nasjonale virkninger heller enn lokale.

Alt i alt ser det ut til at de negative konsekvensene for tjenestemottakere var mindre utbredt jo lavere smittenivået var i lokalbefolkningen. Mottakere av hjemmesykepleietjenester i kommuner med høyest smittetall opplevde altså i størst grad negative konsekvenser.

Dette er ikke et bevis for, men en indikasjon på at tiltakene som ble iverksatt i kommunene i første fase av pandemien, var i tråd med den lokale smittesituasjonen. Funnene kan dermed brukes som en støtte til bestemmelsene i smittevernloven, som legger primæransvaret for smittevern til kommunene.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 02-utgaven