Etterlyser opplæring i hypnose

«Effekten av hypnose i behandling av flere tilstander er nå så godt dokumentert at hypnose bør inngå som en del av behandlingstilbudet til en rekke pasientgrupper – både voksne og barn.» Det er budskapet i en kronikk som nylig ble publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening.

Bak innlegget står fire fagpersoner tilknyttet Oslo universitetssykehus og Universitetet i Oslo som er undrer seg over langsom innføring av hypnose som tilbud i helsetjenesten.

– Å kunne hypnose handler om å vite noe om hvordan man kan kommunisere kunnskap og håp på en god måte, sier Helene Helgeland, som er kronikkens hovedforfatter.

Ikke «hokus, pokus»

Helgeland er spesialist i barne- og ungdomspsykiatri ved Avdeling for barn og unges psykiske helse på sykehus ved Oslo universitetssykehus. Hun er også lederen for Nasjonal kompetansetjeneste for komplekse psykosomatiske tilstander hos barn og unge.

– Vi vet for eksempel at de fleste smerter går over av seg selv, men mitt inntrykk er at noen fagfolk glemmer å gi beskjed om dette. I stedet fokuserer de på å utelukke alt mulig annet, sier Helgeland.

– Hva en lege eller behandler sier til en pasient og hans eller hennes foreldre, påvirker deres forventning om forløpet. Dette vil igjen faktisk påvirke selve forløpet av plagene.

Psykiateren viser til to eksempler hvor behandleren gir samme beskjed på ulike måter.

– Det ser ut til at en negativ suggesjon som «det er ikke farlig, ikke gråt!» gjør større skade enn en positiv suggesjon som «dette går bra, du kan være rolig og trygg!». Negative suggesjoner kan bli selvoppfyllende, sier Helgeland.

– Det er egentlig ikke så mye «hokus, pokus» med dette. De fleste har erfart at et budskap kan være mer eller mindre positivt.

– Det er økt bevissthet rundt suggesjonens kraft – altså hva vi som behandlere sier og gjør i møte med andre mennesker, som er viktig.

Blir mottagelige for informasjon

I artikkelen viser forfatterne til forskning på bruk av klinisk hypnose innen behandling av blant annet akutte, langvarige og prosedyrerelaterte smerter, irritabel tarm-syndrom, angst, depresjon og søvnvansker.

Forfatterne er forbauset over en langsom implementering i klinisk praksis, og viser til at det kan skyldes at fenomenet hypnose for mange er «forbundet med noe mystisk og alternativt» og misforståelser om at hypnotisøren får full kontroll over den hypnotiserte.

– Noen vil kanskje ikke forbinde kommunikasjon mellom behandler og pasient med hypnose – hva ligger egentlig i begrepet?

– Hypnose er et vidt begrep. Man kan snakke om den mer tradisjonelle formen, hvor en hypnoterapeut hjelper en person å komme i en hypnotisk tilstand for deretter å gi suggesjoner om mestring og symptomlette. Man kan også snakke om hypnose som «samtalehypnose», altså kommunikasjon i behandler-pasient-relasjonen. En hypnotisk tilstand er et naturlig fenomen vi mennesker stadig erfarer, hvor vi er sterkt fokusert på noe viktig. Barn som leker vil for eksempel gå inn og ut av en hypnotisk tilstand.

– Er det noen ulemper med hypnose?

– Jeg kan egentlig ikke se noen ulemper – hvis man anvender det klokt. Å bruke det som en instrumentell, løsrevet prosedyre, tror jeg er uklokt.

Bør inn i utdanningen

Alle forfatterne bak kronikken er involvert i et eget etterutdanningsprogram i klinisk hypnose og kommunikasjon for leger og psykologer som arbeider med barn og unge, som ble startet opp ved Oslo universitetssykehus i 2008.

Helgeland og kollegene mener at hypnoseopplæring bør inn i både grunn- og etterutdanningen av klinikere.

– Jeg tenker at dette er viktig kunnskap for alle som driver klinisk virksomhet, både leger og psykologer, men også for eksempel fysioterapeuter og tannleger. Biokjemikere som tar blodprøver vil også ha god nytte av å ha kunnskap om hypnose.

Helgeland opplyser om at flere har tatt kontakt etter publiseringen og meldt interesse for etterutdanningsprogrammet.

– Jeg har også fått e-poster fra leger, både et par allmennpraktikere, en barnelege og en psykiater som kjenner seg igjen og mener at de allerede bruker elementer av dette i sin egen praksis, sier psykiateren.