Oppgaveglidning i psykisk helsevern - behov for tydeligere oppgavefordeling

Ifølge WHO har Norge større tetthet av psykiatere (lege med spesialutdanning i psykiatri) i forhold til befolkningen enn noe annet land. Norge er ikke et fattig land og vi har god infrastruktur. Da bør vi greie å gi minst like gode psykiatriske tjenester til befolkningen som man får til i andre land. Det burde heller ikke være mer strevsomt å være psykiater i Norge enn i andre land. Likevel tilsier mediebildet en alarmerende situasjon i tjenestene og psykiatere som er overbelastet og slutter i det offentlige. Her er det noe som skurrer. Styret i Norsk psykiatrisk forening (Npf) reflekterer stadig over dette. Vi vil drøfte om oppgaveglidning kan avhjelpe denne problematikken.

Eksplosiv vekst

Medienes omtale av den eksplosive veksten i søknader til spesialisthelsetjeneste innen psykisk helse (som BUP og DPS) er lite differensiert. Noen har sykdom og skal til helsetjenesten, andre har livsproblemer man skal leve gjennom uten at det må iverksettes profesjonelle tiltak. Mye kan løses på kommunalt nivå (skolehelsesykepleier, kommunal psykisk helsetjeneste, fastlege). Vi tror at en del av de som søkes til BUP og DPS bør ivaretas av familie/venner eller lokalmiljøet, og for noen kan hjelpen gis i den kommunale helsetjenesten.

Manglende differensiering av oppgaver innen psykisk helsevern der alt søkes samme sted, bidrar til lange ventelister. Dette øker risikoen for at de som virkelig er alvorlig syke «drukner» i mengden og ikke får god nok – ofte livreddende – hjelp. Det er pasientene som til sist blir lidende under for dårlig organisering og ressursutnytting. Vi mener oppgaver som kan gjøres av andre enn spesialisthelsetjenesten - også innen psykisk helse - må «gli» til riktig nivå.

Tydeligere oppgavefordeling

Også innad i spesialisthelsetjenesten i psykisk helsevern mener vi det er behov for tydeligere oppgavefordeling. Vi mener psykiatere må forventes å bruke sin kliniske kompetanse til å møte pasienten, klarlegge hva som er problemet og foreslå hensiktsmessig tilnærming til dette. Psykiateren må bl.a. vurdere om det skal tas blodprøver, billeddiagnostikk, utredes nærmere for somatiske eller psykiatriske problemstillinger.

Vi mener alle pasienter innen psykiatrisk spesialisthelsetjeneste må vurderes av psykiater. Dette på samme måte som legespesialist vurderer pasienten i andre medisinske spesialiteter. Noen ganger er det en somatisk tilstand som har gitt de psykiatriske symptomene. Å avdekke dette faller inn under en psykiaters spisskompetanse og ansvar. Psykofarmaka interagerer med andre medisiner og andre somatiske forhold og må vurderes av lege. Legen kan ikke tillegges ansvaret for pasientens medisiner eller somatiske helse hvis ikke denne samtidig har rammer for å ha oversikt over pasientens helse- og medisinbruk. Deler av utredning og behandlingen kan ofte utføres av andre. Da sikres pasienten individuell og helhetlig vurdering for det som plager pasienten her og nå.

Vi foreslår at psykiateren med sin legebakgrunn tar det overordnede ansvaret for pasientens utredning og evtentuelt behandling. Dette av hensyn til pasientsikkerhet så vel som ressursutnyttelse. Samtidig er det helt sentralt at man kan samarbeide med andre profesjoner. Samhandling med andre instanser om pasientoppfølging, miljøterapi, monitorering av sykdomsutvikling / symptomer kan ofte gjøres vel så bra av andre. Sykepleiere kan følge opp og justere medisiner innen rammer gitt av foreskrivende lege (f.eks. litium, antidepressiva og andre medisiner for stemningslidelser, medisin for ADHD m.m.). Dette på samme måte som vi har diabetessykepleiere, hudsykepleiere, ernæringsfysiologer, fysioterapeuter osv.

For at legene innen psykisk helse skal greie å ta det tydelige ansvaret vi har skissert, må nødvendigvis andre ting gjøres av andre. Selv om legen kan gå tur med pasienten, skaffe bolig og bidra i miljøterapi er det ikke bærekraftig at legen gjør det. Pasienten har behov for en mengde tjenester andre kan gjøre minst like bra, og i mange tilfeller bedre. Disse oppgavene må «gli» til riktige personer.

Tydeligere rolleforventninger og oppgavefordeling vil også bidra til bedre pasientsikkerhet. I dag «gjør alle profesjoner det samme». Systemene i psykisk helse er også mye preget av at helsepersonell skal være «funksjonærer som fyller ut sjekklister» heller enn å bruke egen klinisk kompetanse effektivt. Slik må det bli om vi alle skal gjøre noe vi ikke egentlig har spisskompetanse til. Disse prosedyrene passer til et gjennomsnitt av alle pasienter, ikke til noen enkelt unik pasient (som har en hel kropp og et helt liv og komplekse omgivelser).

Vi vet ikke om det er legene innen psykiatri som har abdisert og lagt bort alt de har lært gjennom studiet, LIS1-tjeneste (tidligere turnustjeneste) og senere spesialisering, - eller det er systemet som ikke lar legene ta i bruk sin bakgrunn innen somatikk, psykiatri, farmakologi, samfunnsmedisin, trygdemedisin, helseledelse, helseøkonomi o.s.v. Vi er uansett ikke ute etter å fordele skyld, men å gjøre tjenestene gode og bærekraftige for fremtiden. Det er tid for å rydde opp i psykisk helsevern slik at tjenestene blir effektive og alle som jobber innen tjenesten opplever at deres kompetanse brukes på riktig måte. Bare slik kan pasientene få best mulig behandling.

Solveig Klæbo Reitan, styremedlem og nestleder, Norsk psykiatrisk forening (Npf)

Sharham Shagyani, styremedlem Npf

Ulrika Larsson, styremedlem Npf

Melissa Weibell, styremedlem Npf

Elisabeth Mork, styremedlem Npf

Niclas Halvorsen, styremedlem Npf

Kristina Norheim Lorentzen, styremedlem Npf

Marinne Smetop, styremedlem Npf

Lars Lien, leder Npf