Oppgavedeling og et inkluderende arbeidsliv kan være et verdifullt samspill

Er oppgavedeling en av løsningene på personalutfordringene fremover, spørres det når Sykehuset Østfold HF setter oppgavedeling på agendaen nå under Arendalsuka. Forhåpentlig svarer vi - ledere, politikere og fagorganisasjoner - tydelig ja. Samtidig kan oppgavedeling kanskje bidra indirekte, med en systematikk og tenkning som øker arbeidsdeltagelsen, og gir et arbeidsliv der flere er inkludert.

Et regnestykke som ikke går opp? 

Helsepersonellkommisjonen (NOU 2023: 4) peker på utfordringer når levealder og antallet eldre går opp, mens andelen i arbeidsfør alder reduseres. Behovet for helsehjelp øker, mens forholdsvis færre kan gjøre jobben. Vi har allerede høy andel ansatte i offentlig sektor. Regnestykkene står på sikt i fare for ikke å gå opp slik gjentatte Perspektivmeldinger viser, sist nå fredag 9. august.

Det er uheldig at så mange står utenfor arbeidslivet. Ferske tall fra NAV viser 686.000 personer i alderen 18–66 år helt utenfor arbeid og utdanning. Tallet er økende. I aldersgruppen 20 til 29 år, er antallet hele 110.000, som utgjør 16 prosent. Det er spesielt bekymringsfullt at utenforskap ofte er varig, personer med lav utdanning og manglende kompetanse er overrepresentert og at sysselsettingsutviklingen siden årtusenskiftet er svakere i Norge enn i mange land rundt oss.

Kompetanse er viktig – i ulike roller 

Helse- og omsorgstjenesten er en kunnskapsvirksomhet der medarbeiderne og deres kompetanse er viktigste innsatsfaktor. Selv om teknologi og kunstig intelligens kan løse noen oppgaver, vil vi fortsatt være en svært personellavhengig bransje. Mange av oppgavene må løses av fagpersoner med spesifikk utdanning og kompetanse. Høy kompetanse borger for kvalitet – og bidrar til medisinske fremskritt som gir befolkningen et bedre tilbud. Vi trenger hele tiden ny og større kompetanse.

Likevel er det oppgaver som kan løses uten mastergrad eller fagbrev. Når kravet om spesifikk utdanning trekkes for langt, utelukkes mange. Hvis nåløyet blir trangt, er det få som passerer. På samfunnsnivå gir det færre sysselsatte. For helse- og omsorgstjenesten kan konsekvensen være rekrutteringsvansker.

Kompetanseutvikling med overføringsverdi 

Forskyving av oppgaver, eksempelvis fra lege til sykepleier eller sykepleier til helsefagarbeider, portør eller sekretær, kan mobilisere ansatte til sektoren. Oppgavedeling kan også ha gunstige tilleggsvirkninger. Hos oss på Ahus er erfaringen større attraktivitet, stolthet og lavere sykefravær når portører og sekretærer trekkes tettere inn i den kliniske virksomheten. Når en yrkesgruppe skal utføre en ny oppgave, er det enda viktigere enn vanlig med opplæring og oppfølging, for å sikre faglig forsvarlighet.

Økt systematikk i kompetanseutviklingen har overføringsverdi, ikke minst ved økt mobilitet i arbeidslivet og i virksomheter med stor kompleksitet. Heller ikke nyutdannede leger, sykepleiere og sekretærer er ferdig utlært når de kommer til oss fra skolebenken. Mer erfarne som bytter jobb trenger også en ny innføring. Økt nivå på intern kompetanseutvikling er til gavn for alle som er i jobb.

Inkludere ufaglærte og personell med lavere utdanning 

Når oppgavene øker kan byrden bli stor for de som er i jobb med dagens yrkesdeltagelse. Derfor må vi få et arbeidsliv som i større grad inkluderer ufaglærte eller personer med lavere utdanning. Skoleelever, studenter eller ufaglærte som får forsøke seg i jobb kan bli inspirert til å velge vår sektor, og noen av disse vil senere ta en mer formell utdanning.

I Norge har ufaglærte og personer med lav utdanning relativt sett høy lønn målt mot mange andre land. Det kan være at vi må se på flere insentiver som ikke gjør det uheldig å ansette også de som ikke alltid kan levere 100 prosent eller er helt på linje med gjennomsnittet. Også her er opplæring og oppfølging vesentlig.

Slike tiltak må kombineres med andre som gir økt sysselsetting, og flere til stede på jobb, dedikert til å løse de viktigste oppgavene. Utenforskap er uheldig for den enkeltes livskvalitet – og vi har heller ikke råd til det når vi trenger arbeidskraft. Større endringer krever politisk handling ut over å oppnevne kommisjoner og utvalg. Helsevesenet må selvsagt gjøre deler av jobben selv. Oppgavedeling kan være et skritt på veien – både for å løse helsevesenets utfordringer og å styrke utviklingen av et arbeidsliv der flere er inkludert. 

Ingen oppgitte interessekonflikter