Om sløsing med legeressurser i krisetid

NORGE ER BLANT landene med høyest legedekning i verden. Likevel opplever vi legemangel. Over 200.000 pasienter mangler fastlege og det er akutt bemanningskrise i Helse-Nord. På vårt legekontor kan vi ha 8 ukers ventetid på en vanlig legetime. Vi henter hjelp fra danske vikarer. De reagerer på alle timene som går med til sykemelding. Enkelte dager handler 50 prosent av legetimene om dette. Er det hensiktsmessig bruk av legeressurser?

Tidligere ble sykdom betraktet som en objektiv størrelse som kunne måles hos legen, og legen var en naturlig portvokter for folketrygden. I dag vet vi at mange symptombilder befinner seg i en gråsone mellom normalreaksjon og sykdom som det i praksis er umulig å skille i et tidlig stadium. Noen symptombilder passer ikke med etablerte diagnoser, men pasienten kjenner seg syk. Vi vet også at det sjelden er sykdommen alene, men psykososiale forhold rundt pasienten og faktorer på arbeidsplassen som har størst betydning for funksjon og arbeidsevne.

SYKELIGGJØR FRAVÆR. På radio hører vi en rikspolitiker foreslå at vi bør ha mulighet for sorgpermisjon i tillegg til sykemelding, da man ikke alltid klarer å arbeide når man er i sorg. Symptomene kan være de samme som ved sykdom og funksjonen like dårlig. Journalisten synes slik sorgpermisjon er unødvendig i og med at de fleste leger uansett skriver sykemelding ved sorg. Når sykefraværet i Norge er høyest i verden, er det betimelig å tenke at vi i større grad sykeliggjør annet fravær. Dette bruker vi legeressursene våre på. Å måtte til legen for å bli sykemeldt, og deretter igjen og igjen hvis sykemeldingen må forlenges, er ressurskrevende, men gjør oss altså ikke friskere.

Når en pasient kommer til legen for sykemelding møter pasienten ikke en terapeut, men en sakkyndig. Pasienten må forklare hvorfor han ikke kan jobbe, og legen må vurdere og dokumentere for NAV om det er sykdom, skade eller lyte som er årsak til redusert arbeidsevne. Etterpå kan legen ta sakkyndighatten av, men da er det lite terapeutisk relasjon eller tid igjen til legegjerning; trøste, lindre og helbrede.

NAV-KRAV. Sykemeldingsarbeidet er altså ødeleggende for behandlingsrelasjonen mellom fastlegen og pasienten. Dette forsterkes av at NAV forventer at pasienten skal bli henvist til noen andre for utredning og behandling. Hvis pasienten ikke kommer tilbake i arbeid, men må søke uføretrygd, stiller NAV spesifikke krav til behandling. Avhengig av pasientens diagnose sender NAV fastlegen liste over behandlinger pasienten må ha gjennomført før NAV kan innvilge uføretrygd. Listen inkluderer gjerne de mest ressurskrevende behandlingene i helsevesenet, som behandlingsopphold på institusjon. Slik behandling kan være nødvendig og nyttig for mange pasienter. Om behandlingen vurderes nyttig eller hensiktsmessig for den enkelte pasient vektlegges imidlertid ikke. Hensikten med behandlingen er ikke lenger å bli friskere, men å kunne få en økonomisk ytelse.

Samhandlingen mellom fastlegen og NAV fører altså til at utredning og behandling presses mot et høyere nivå enn det som er medisinskfaglig nødvendig. Disse føringene fra NAV står i kontrast til den politiske målsetning om behandling på lavest mulig nivå, nærmest mulig pasienten.

RESURSSLØSING. Jeg påstår med dette at å bruke fastleger til sykemeldingsarbeid fører til ressurssløsing på alle nivåer i helsevesenet og opplevd legemangel i et av verdens mest legetette land. Dette uten helsegevinst for befolkningen, snarere tvert i mot.

Ingen oppgitte interessekonflikter.