Også et svekket liv kan oppleves meningsfylt

Kronikk: Arnfinn Fiskå, seniorrådgiver ved Regionalt kompetansesenter for eldremedisin og samhandling (SESAM), Stavanger universitetssjukehus (SUS)
Geir Sverre Braut, lege, spesialist i samfunnsmedisin, professor og seniorrådgiver ved SUS
Ingelin Testad, professor og senterleder ved SESAM, SUS

I DISKUSJONENE OM tilstanden i norsk eldreomsorg dukket også selvmord opp som tema. Blant andre lurte Lise Fjeldstad på om det ikke ville være klokt å samle opp tabletter for selv å kunne sette punktum når en merket at en var i ferd med å miste kontrollen over eget liv – og dermed være prisgitt en mangelfull eldreomsorg.

Temaet er ikke nytt. Allerede i dag vet vi at mange eldre, særlig menn, tar eget liv når en ikke orker mer svekkelse, ensomhet og funksjonsløshet. Årlig er det i overkant av 100 menn og rundt 50 kvinner over 60 år som tar livet av seg i Norge. Tallene har ikke steget dramatisk, men i forhold til folketallet er det særlig for menn noe høyere enn gjennomsnittet i befolkningen.

Se også: Finnes det modige politikere?

DE SVAKE GAMLE. I tidligere tider, med langt dårligere tilgang på mat, dukket det opp et spørsmål om hvordan kollektivet skulle fordele matressursene? Når det var nok til alle, var det uproblematisk. Problemet oppsto når det var mindre mat enn gruppen hadde bruk for, og da ble man nødt til å prioritere. Det viktigste var at gruppen overlevde, kollektivet og ikke-individet hadde forkjørsrett. De som produserte, som skaffer mat til veie, som bidro til å verne gruppen, de må få mat, uten dem ville fellesskapet bryte sammen. De minste barna produserte ingenting og var bare en utgiftspost, men skulle med tid og stunder bli dem som skaffer til veie det gruppen trenger. Derfor var det nødvendig å ta vare på dem, så sant de ikke var kronisk syke og ikke vil bli i stand til å bidra med noe i fremtiden.

Før eller siden vil de gamle være ute av stand til å bidra, de vil gå fra å være dem som bærer gruppen til dem som må bæres av gruppa. Og de vil aldri vokse denne hjelpeløsheten av seg. Dersom gruppa måtte kvitte seg med noen, fant man det klokest å kvitte seg med de gamle og uproduktive. Dette kunne gjøres på høyst ulikt vis, de kunne bli støtt ut og forlatt, presset til å begå suicid – eller rett og slett bli henrettet.

MENNESKETS VERDI. Med innføringen av kristendommen og bedre tilgang på ressurser ble denne praksisen gradvis avviklet. Spørsmålet er nå om denne gamle praksisen, som ble til i en tid med knappe ressurser, har gjort comeback i en helt annen form.

Menneskets verd lar seg begrunne på ulikt vis. Det kan gjøres ved å henvise til nytteverdi. Mennesker er verdifulle fordi de bidrar mye, eller i alle fall litt, til fellesskapet. Når mennesket er på sitt sterkeste, er det uproblematisk å begrunne menneskeverdet. Problemet oppstår når mennesket svekkes, eventuelt er født med store svekkelser, hvordan skal man da begrunne menneskets verdi og kanskje enda verre, når mennesket begår ugjerninger slik terroristen gjorde det 22. juli 2011. 

Skal man gradbøye verdien, eventuelt henvise til noe godt og nyttig som det aktuelle mennesket en gang har gjort; en kapital å tære på når man ikke lenger kan bidra? Eller man kan gå i en helt annen retning og kutte forbindelsen mellom verdi og prestasjon – bare fastslå trosutsagnet om at mennesket er gitt en verdi som verken vokser eller krymper i takt med yteevnen.

Se også: Omsorgsdebatten må bygge på mer enn avvik

«SEG SELV Å TAKKE»-TENKINGEN». Vi hører jevnlig om at unge mennesker sliter med å finne sitt sted, sin rolle og sin identitet. Identitet er ikke noe man fødes med, det er noe en må konstruere selv, skape sitt eget jeg – man er dømt til frihet. «Du kan bli hva du vil, du kan nå så langt du vil, du kan bli så flink du vil»: Alt dette sies til unge mennesker for å oppmuntre dem. Den som lykkes, har seg selv å takke. Den som mislykkes og som ikke får det til – og på ingen måte når så langt hun vil – har selvsagt også seg selv å takke. Her lar man ikke nåde gå for rett.

Spørsmålet er om denne typen tenking også er i ferd med å invadere livets siste fase. Det sies og skrives stadig om å eldes på en god måte. Om å være i aktivitet, leve sunt og delta i livet til siste slutt. Den som blir gammel, som svekkes, som merker at kroppen ikke er som den var, at en mentalt ikke lenger er på topp, ja som til og med får behov for stadig mer hjelp, han eller hun har kanskje seg selv å takke. Spiste du sunt nok, trimmet du – og holdt du deg i form mentalt? Når det friske og aktive livet, det som strutter av selvbestemmelse og autonomi, må vike plass for avmakt, passivitet og forvirring, er livet da bryet verd å leve, eller gjør en ikke klokest i å sette kroken på døren, finne frem de tablettene en har gjemt unna og ta farvel før ydmykelsene blir for vonde.

Eller skal vi holde fast på troen at menneskets liv aldri mister sin verdi og at også det livet som er svekket og redusert, kan oppleves som meningsfylt i glimt og perioder? Og må ikke eldreomsorgens oppgave være å skape rom for det gode liv også når det er lite og ingenting igjen?

«VÅR BESTE DAG». Vi svekkes i siste fase, men det er ikke bare den siste tiden vi er svake: Dette er vi også i første fase av livet – og periodevis livet gjennom. Vi vokser aldri av oss at vi behøver andre, det gjelder livet gjennom, men i noen faser blir det bare enda tydeligere.

Vi har skapt oss et nådeløst samfunn dersom det blir en aksept for at de gamle naturlig nok ikke orker tanken på å leve livet som gammel, å være gammel er å være menneske på en annen måte enn når en er ung. Det er ulike faser i ett og samme liv.

En av Erik Byes siste sanger, «Vår beste dag», rommer en annen og langt romslige måte å forstå alderdom og svekkelse på.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 08-utgaven.