Masterstudie: Dette er utfordringene for de som vil selge teknologi til helsevesenet

Erlend Frøland jobber i dag på akutten på St. Olavs hospital i Trondheim. Der er han lege i spesialisering i akutt- og mottaksmedisin (LIS2). Han har tidligere vært både brannmann og ambulansepersonell. I vår fullførte han en master ved Entreprenørskolen ved NTNU.

– Jeg har en eksistensiell skapertrang. Det er gøy å utvikle, optimalisere eller lage noe, sier han til Dagens Medisin.

Frøland påpeker at det foregår innovasjon i helsevesenet hver dag. For leger handler det mye om forskning som utvikler nye bruksområder for eksisterende teknologi eller nye måter å drive tjenesten på.

– For oppstartsselskaper på utsiden av systemet oppleves det likevel vanskelig å tilby nye løsninger og produkter, selv om det finnes mange glimrende eksempler på norske selskaper som gjør det godt. De har jo startet en gang, de også. Så spørsmålet er hvordan man kan jobbe for å få et fotfeste, sier han.

Hvordan komme seg inn

I sin masteroppgave ved Entreprenørskolen, har Frøland, og hans samarbeidspartnere, stilt spørsmålet om hvordan en skal greie å komme seg inn i helsevesenet med nye produkter og løsninger.

– Tradisjonelt sett har det blitt sett på som vanskelig og krevende. Det er ikke så veldig godt kartlagt hvorfor det oppleves så vanskelig. Det har vi prøvd å undersøke i denne studien.

Frøland har samarbeidet med de to masterstudentene Viktor Akse Munch, som er administrerende direktør i virtuell virkelighet-firmaet Fornix, og Tobias Drage Roti, som er sivilingeniør innen kybernetikk og administrerende direktør i OmniMod, som leverer programvare for automatisert logistikk.

Funnene i studien viser at entreprenører og firma som prøver seg på tjenester og produkter rettet mot helsevesenet, ofte ikke forstår hvordan helsevesenet fungerer.

– Det går både på hvordan det er oppbygd, og de uformelle strukturene. Det være seg om det er kommunen eller staten som har ansvaret, eller hvordan beslutningsprosessene foregår på ledelsesnivåene på ulike sykehus. Det er også vanskelig å forstå hvilke veier de må gå bare for å få presentert produktet, sier Frøland.

To forskjellige verdener

– Det er kanskje lang avstand fra privat business til offentlig helsevesen?

– Ja, det er to forskjellige verdener, og ulike måter å se ting på. Det private næringslivet tenker nok at helsevesenet er fryktelig byråkratisk og tungrodd, svarer Frøland.

Dette mener han henger sammen med et annet stort hinder for mange leverandører: nemlig at det må på plass en god del kvalitetssikring, prosesser for validering og godkjenning av produkter, før de kan benyttes. 

– Det er fryktelig mye forskjellig som må manøvreres, avhengig av hvilket produkt og hvilken tjeneste man har. Derfor har mange problemer med å finne hvilke løp man må ta, for å få sitt produkt eller sin tjeneste godkjent innenfor de riktige systemene, sier Frøland.

Stor variasjon

I studien fra de tre masterstudentene, har de sett på programvare som brukes innen helsevesenet. Denne avgrensningen har de gjort fordi det ville vært voldsomt omfattende og ikke hensiktsmessig å se på hele kretsløpet samtidig, forteller han.

– Programvare er også et område som ikke krever så mye forskning på selve løsningen, noe som tillot oss å studere de businessmessige mekanismene som ligger i grunn, sier han.

Frøland legger likevel til:

– Innen programvare er det likevel stor forskjell fra produkt til produkt. Et journalsystem som skal notere og bruke data, er ganske enkelt å forholde seg til. Men om en skulle tilbudt kunstig intelligens for beslutningsstøtte, der en algoritme påvirker hvordan en pasient behandles, er det mye mer krevende.

Slik lykkes selskapene

I masteroppgaven har de også identifisert noen faktorer som har gjort at selskaper har lykkes med å komme seg inn på helsefeltet.

– Mange av firmaene har pekt på profesjonelle relasjoner og bånd til helsefaglige profesjonelle, som viktige, sier Frøland.

Det kan for eksempel være en lege som samarbeider med firmaet om et forskningsprosjekt.

– Det vil være til fordel for legen, som er interessert i det medisinske og forbedringene der, og det kan hjelpe entreprenøren, som får brukt og testet en løsning.

Legen vil i dette tilfellet også kunne fungere som en «kjentmann», som kan navigere i de forskjellige ledelsesnivåene og finne veien til rett beslutningstaker, påpeker han.

– Det som skiller de relativt suksessfulle casene, fra de mindre suksessfulle, er nettopp gode allianser med leger, eller at de inngår partnerskap med enten sykehus eller andre helseprofesjonelle, sier Frøland.

Uformelle strukturer

Det er de uformelle strukturene i helsevesenet som ofte er vanskelig å knekke for det private næringslivet. Det kan forspille seg ved at en administrator, som formelt er ansvarlig for å lede en anbudsprosess og tar siste avgjørelser, kan lene seg på for eksempel en lege med høy medisinskfaglig pondus og meninger.

– Da er det fort den som legger premissene for anbudene, og hvordan man skal tolke kravspesifikasjonene. Det er ikke nødvendigvis samsvar mellom den med myndighet til innkjøp, og den med fagkunnskapen, sier han.

Med masteren i entreprenørskap i havn, gjenstår dermed spørsmålet:

– Har du noen prosjekter eller planer selv?

– Jeg har noen ideer selv, men i løpet av studiet har vi lært at man trenger langt mer enn en god idé for å lykkes. Med det jeg har lært fra oppgaven vår tenker jeg at det beste jeg kan gjøre med kompetansen min i øyeblikket, er å hjelpe andre å realisere sine ideer. Det blir vel prosjektet mitt fremover. Så får jeg heller realisere egne produktideer når timingen er riktig og jeg har funnet et godt team, svarer Frøland.