Uniformene understreker utdanningen

Jeg kom akkurat hjem fra Malawi. De malawiske sykepleieruniformene var så fine. Blå uniformer med stjerner på skuldrene ut fra lederposisjon. Uniformer som sto i stil med den faglige autoriteten de utviste. På medlemsmøte ønsket de at den malawiske sykepleierorganisasjon skulle jobbe for at uniformene ble dekket av arbeidsgiver.

Sykepleierne spurte meg om norske sykepleieruniformer, og om vi også måtte betale for dem selv. Jeg fortalte at jo, arbeidsgiver på sykehus betaler og vasker uniform, men vi får ikke sko og heller ikke nødvendig yttertøy. Størst problem er det i kommunale helsetjenester. Jeg viste dem et bilde av meg i uniform, og de begynte å fnise. De svarte: «det der er ikke en uniform. Det er en scrub». 

I Malawi har mange sykepleiere ikke råd til å kjøpe nødvendig arbeidsantrekk, og flere har ikke tilgang til rent vann. Hvordan arbeide med smitte og kroppsvæsker på hygienisk og faglig forsvarlig måte da?

De irriterte seg over at i mannsdominert sektor i Malawi så var dekking av uniformer en selvfølge. Høres det kjent ut?

Ulike «uniformer», ulike forhold, men vi står i den samme strukturelle og kjønnede diskrimineringen. 

Ulik innpakking – samme problemer

I Malawi forteller også medlemmene om ei lønn som er dårligere enn i tradisjonelt mannsdominert sektor. De er for få folk på jobb. Arbeidsbelastningen på den enkelte arbeidstaker er for stor. Arbeidstiden lar seg ikke kombinere med ett familieliv. Det er en mangel på faglig ledelse. Det settes inn ufaglærte og ukvalifisert arbeidskraft. 

Helsepersonellet som er der, går den ekstra mila for å gjøre det beste ut av situasjonen. Men systemet er ikke bærekraftig, og det går både på den ansatte og pasientens helse løs. De står i underbemanning og underfinansiering av helsetjenestene. Ulike forhold, men likevel så gjenkjennbart.

Det er en global manglende forståelse for verdien av sykepleie 

Verdiskaping defineres i stor grad som produksjon. Å bygge noe håndfast. Et bygg. En vei. En fabrikk. Men hva med verdien av å gi nye innbyggere en trygg start på livet? Eller verdien av å forebygge uhelse? Eller å reparere en arbeidstaker, så vedkommende kan komme seg tilbake på arbeid? Eller verdien av å ta vare på de som har bygget landet og gi de en verdig slutt?

Friske borgere kan skape fremtidens løsninger. Det er en svakhet i nasjoner at de ikke skjønner verdien kompetente helsetjenester gir. Konsekvensene bærer pasientene, lokalsamfunnet og landets beredskap ved kriser. Statsledere bruker milliardbeløp på kuler og krutt, men hva om de hadde forstått verdien av å virkelig satse på helse? 

Ekstreme forhold 

Norsk Sykepleierforbund har i en årrekke samarbeidet med sykepleier og jordmor-organisasjoner i andre deler av verden. Jeg er stum av beundring for sykepleierkollegaer som jobber i fattigere land med få ressurser.

Gjennomsnittlig levealder i Malawi er 55 år. Barn føder barn. Barn dør av sult. Landet har liten beredskap for kriser, til tross for årlige og dødelige sykloner. 

Malawi har kun 5 sykepleiere per 10 000 innbyggere. Visste du at likevel så har de rundt 1800 ferdig utdannede sykepleiere som står uten jobb? Fordi myndighetene ikke tar seg råd til å finansiere flere sykepleierstillinger. Konsekvensene bærer pasient, pårørende og befolkning. 

Sykepleiere leder og arbeider i overfylte avdelinger, uten nødvendig utstyr og medisiner. Strømmen som skal sikre at vaksinene holdes kalde, eller at maskinene som gjør operasjonsutstyret rent, er ikke til å stole på.

Det er sengeposter med plass til 60 men de har 140 pasienter. De tar ut skap og senger, legger inn madrasser og behandler de pasientene de får, med det utstyret de har. Arbeidsgivere og politikere tror at sykepleierne som er der nærmest er der som et kall, og de lønnes med knapper og glansbilder. 

Det er et historisk sus over sykepleieryrket, men også et historisk gufs. Tanken om at vi gjør yrket mer som en ideologisk plikt enn som en jobb. Det er en sannhet i at mange sykepleiere ønsker å gjøre en forskjell, men det er en illusjon at folk blir værende i yrket av plikt. Skal en beholde helsepersonell må de behandles så det blir. 

Stolte sykepleiere 

Sykepleieryrket er ofte ikke høystatus. Likevel, sykepleiernes stolthet over å være nettopp sykepleier er stor. Det kjenner jeg igjen - samme hvilket land jeg reiser til. Selv om vi ofte ikke blir verdsatt slik vi burde av politikere og arbeidsgivere, så er yrkesstoltheten noe som binder oss sammen.

Arven fra Florence Nightingale og frem til i dag, bærer med seg en identitet bygget på fag, forskning og utvikling. En stolt identitet på tvers av landegrensene, og en felles forståelse av at vi står sterkere sammen. 

Derfor skal en ikke kimse av stoltheten det gir å ta på seg uniformen med stjerner i Malawi. Det handler om å vise frem kunnskap og utdanningsnivå. Om å fronte faget og sykepleierfaglig ledelse. 

I en tid hvor den globale mangelen på kompetent helsepersonell stadig øker og flere ukvalifiserte settes inn, så er faget i front viktigere enn noen gang. 

Ingen oppgitte interessekonflikter