Det er ikke sykdom å kjenne på vanskelige følelser

DE SISTE ÅRENE har det skjedd en bekymringsfull økning i antallet saker til NAV med unge som ikke mestrer skole, utdanning eller arbeid. Ved fylte 18 år kan disse søke om helserelatert økonomisk støtte fra NAV (oftest arbeidsavklaringspenger). Dette forutsatt at det kan dokumentere at sykdom er sannsynlig vesentlig medvirkende årsak til tap av funksjon.

I mange av disse sakene ser vi ungdommer med i utgangspunktet gode ressurser som burde ha alle forutsetninger for å lykkes med utdanning og i yrkeslivet. Hvorfor de ikke mestrer dette er nok sammensatt, men jeg tror at foreldre, litt helsevesenet og NAV må ta en del av skylda.

Ï overgangen fra barn til voksen skjer det en omfattende endring både fysisk og mentalt. I denne perioden er det normalt å kjenne på fortvilelse, identitetsforvirring og håpløshet. Hensikten med denne fasen er å utforske, feile, lære og finne løsninger. På den måten utvikler man viktige livsferdigheter som selvtillit, motstandskraft og mestringskompetanse.

FORELDRE. Som foreldre er man bekymret for tryggheten og lykken til barna. Det er lett å bli overivrig, ta over kontrollspaken, styre og ordne og servere livet godt pakket inn i bomull. Alt selvfølgelig i beste mening. Når vi imidlertid til enhver tid forteller ungdommene hva de skal gjøre og hvordan de skal gjøre det, sier vi til en viss grad indirekte at de ikke er i stand til å håndtere livet på egen hånd. Samtidig fratar vi dem muligheten til å oppleve og mestre normale livsutfordringer, og få erfaringer nødvendig for personlig og mental utvikling. Jeg tror vi som følge av dette står i fare for å skape en kommende generasjon sårbare unge voksne med lav selvtillit, stor grad av usikkerhet og redsel for å ta ansvar. Dette kan på sikt føre til avhengighet og unnvikelse, med økt risiko for å utvikle sykdommer som for eksempel angst og depresjon.

I løpet av de siste årene har det også vært en økende åpenhet og oppmerksomhet omkring mental helse med informasjonskampanjer, nyhetsoppslag og mye fokus i sosial medier. Mest av alt er dette positivt, men jeg er litt bekymret for at stort søkelys på mental helse, sammen med konsekvenser av overbeskyttelse, skal lede til sykeliggjøring og overdiagnostisering av friske ungdommer med normale følelsesreaksjoner.

NORMALE FØLELSER. Jeg mener ikke at man skal overlate ungdommen alene i møtet med vanskelige følelser. Tvert imot. Foreldre, skolevesen, helsevesen og NAV skal være der, og støtte og veiledning når det er nødvendig. Samtidig må ungdommene få lov til de ta egne beslutninger og lære av konsekvensene. Vi må sammen forklare og la dem erfare at det å være menneske i perioder kan være tøft og kipt, og at dette er helt normalt. Ved å la de få lov til å eksperimentere, ta litt risiko og forhåpentligvis mestre utfordringene, tror jeg man styrker deres evne til å håndtere livet videre på en sunn og fornuftig måte.

Jeg tror at vi i NAV ved søknad om arbeidsavklaringspenger blant unge voksne må bli flinkere til å stille spørsmål om helseytelse er det beste tiltaket. Jeg tror mange har større mulighet til å lykkes i livet ved at NAV, i stedet for å bidra med å lete etter sykdomstegn og diagnoser, hjelper til med å flytte fokus over på friskhetsfaktor. Vi kan på den måten hjelpe ungdommene med å finne iboende ressurser, kjenne på mestring, bygge selvtillit og med det få tro på seg selv som en viktig bidragsyter i samfunnet.

Ingen oppgitte bindinger