Nasjonale ventelister i helsevesenet er unyttige og uproduktive

Politikere kappes om å kutte ventelister og utstede ventelistegarantier. Det er nærmest latterlig for en som har vært med en stund å høre helsepolitikere fra ulike partier debattere dette. Ministeren som er i posisjon får tyn av den som nettopp var i posisjon. Det er ingen som klarer å huske hva den ene eller den andre sa forrige gang. Det er ikke noen vits i å lure på det heller, for det var dønn likt. 

Media følger opp med pasienthistorier – offerjournalistikken trives godt i dette klimaet. Selvsagt er det synd at noen må vente – kanskje flere måneder – på å få et inngrep eller en behandling det er god indikasjon for. Fokuset på ventelister gjør at befolkningen mister tillitt til helsevesenet, selv om behandlingsapparatet gjør en god jobb og leverer god kvalitet.

Kjernen i helsevesenets virksomhet er å gi prioritet til akutt, alvorlig sykdom. Gi mest til de som trenger det mest. Det er en oppgave som i det store og hele løses bra. Det er bygd opp behandlingskjeder som gjør at pasienter med symptomer på alvorlig sykdom, f.eks. hjerteinfarkt, slag eller kreft får rask og profesjonell hjelp, faktisk helt i verdenstoppen. Avstand til sykehus kan ha betydning for hvor raskt hjelpen kan gis, men ellers leveres tjenestene ganske likt. 

Skygger for prioriteringer

Ventelistene sier ingen ting om kvaliteten av behandlingen eller om hvor nødvendig det er at ingen står i kø. Behandlingstilbud endrer seg fortløpende, behandlingsforløp endres og nye tilbud kommer til. Nasjonal ventelistestatistikk er helt unyttig til å vurdere hvordan helsevesenet faktisk jobber, og det stimulerer heller ikke til innovasjon og nytenkning.

Slike ventelister «skygger for» den prioriteringen som uansett må gjøres. Denne prioriteringen er en faglig oppgave. Den gjøres fortløpende i hele helsevesenet. Hos fastlegene vurderes hele tiden sykdommens alvorlighetsgrad, risiko for helsetap og hvor raskt hjelpen må gis. Det gjøres på et faglig grunnlag som fastlegene er trent i. Henvisning til videre diagnostikk og behandling skal inneholde opplysningene som sykehuset trenger for å gi riktig prioritet. Da vil noen kunne komme til å vente lenger enn andre. Det er faglig nødvendig og etisk riktig, for tilstander er ikke like selv om de har samme diagnosekode.

Min påstand er at helsevesenet i Norge har god nok kapasitet til å gi nødvendig og riktig helsehjelp i god nok tid til at forverring eller økt helseskade kan unngås. I hvert fall så lenge ikke arbeidskapasitet brukes opp på unødvendig byråkrati og rapportering.

Føring av denne typen ventelister er en unødvendig oppgave. De forteller ingenting, registrering og føring av dem stjeler faglig arbeidskapasitet og fører til at offentligheten bruker tid på unødvendige diskusjoner som helt ufortjent svekker tillitten til vår felles helsetjeneste.

Jeg håper vår nåværende helseminister har politisk mot til å skrote hele systemet. 

Ingen oppgitte interessekonflikter