Nasjonale råd for fallforebygging – ett fall i kvalitet?

Vi på medisinsk klinikk, Sykehuset Levanger, har lenge jobbet systematisk for å redusere antall pasienter som faller mens de er innlagt hos oss. Vi har implementert Pasientsikkerhetsprogrammet «I trygge hender 24/7» sin tiltakspakke for forebygging av fall i helseinstitusjoner. Vi har derfor ventet i spenning på nasjonale faglige råd om fallforebygging, og forrige uke kom de. Nasjonale faglige råd er normerende, de definerer standarden for hva som er god kvalitet og er det som også tilsynsmyndigheter skal måle vår praksis etter. Hva skal vi gjøre i norske sykehus fremover for å forebygge fall?

Vi ble både glad og skuffet over den nasjonale veilederen, samtidig.

Glade for at rådene som listes opp i mange tilfeller er en langt bedre måte å jobbe på i fallforebyggende arbeid enn vi gjør i dag. Rådene kan samlet bidra til økt kompetanse rundt fall og ikke minst alle risikofaktorene som kan spille inn. De fremstår som ideelle gode retningslinjer, dog ikke helt tilpasset en moderne sykehushverdag. Dette kommer vi tilbake til.

Skuffet fordi vi opplever de faglige rådene som vage, de er skjønnsbaserte og opp til den enkelte å tolke. Vage normerende faglig råd mener vi skaper problemer. Klinikere kommer til å tolke disse ulikt både innad i og på tvers av sykehus. Det kan vi ikke skjønne noen er tjent med. Aller minst pasientene som fortjener lik og god kvalitet uansett når og hvor de blir innlagt. En av vaghetene som er problematisk er hvilke pasienter vi skal fokusere på. I kapittel 3 står det at vi bør vurdere fremtidig fall for «personer over 65 år som har falt fra før». I kapittel 7 står det « Anse alle pasienter over 65 år for å ha høy risiko for å falle». På Facebook svarte forfatter av de nasjonale rådene, Anne Britt Schelbred, at det faktisk er alle over 65 år vi skal anse som i høy risiko. Hva betyr det for oss på medisinsk klinikk?

Automatisk fallrisiko?

I 2023 var 5825 pasienter innlagt hos oss, og 4060 (69.7 prosent) av disse var over 65 år. Dette antallet forventes å øke hvert år fremover. Vi spør oss om det er hensiktsmessig at 2/3 av alle våre pasienter behandles som høyrisikopasienter for fall? Og særlig ettersom norske eldre er i stadig bedre form, så er det rart å anse alle norske 65 åringer i automatisk fallrisiko bare de kommer inn sykehusdøra.

Så hvilke tiltak sier faglige retningslinjer at alle pasientene over 65 skal ha? Tiltak som legemiddelgjennomgang, informasjon om avdelingen og tilgjengelig ringesnor er selvsagt noe alle pasienter får. Men etter vår erfaring er ikke dette tiltak som reduserer fall alene. De som er i virkelig risiko for å falle, slik som desorienterte pasienter med dårlig balanse, trenger strakstiltak fra ankomst til avdelingen. Ett av de mest virksomme tiltakene etter vår erfaring er umiddelbar oppstart av digitale tilsyn av disse pasientene, men det føles ikke riktig å tilby ett slikt tiltak for alle pasienter over 65 år. Blant annet, så vil vi begrense mengden digitale tilsyn til det absolutt nødvendige for å forebygge alarm-fatigue hos våre ansatte.

En annen vaghet er at rådene sier at pasienter over 65 år innlagt i sykehus kan få en multifaktoriell kartlegging av risikofaktorer for fall. Det står lite om hvem som bør eller skal få dette. Hvordan kan man måle kvalitet på kan få? Videre står det at denne kartleggingen anbefales gjennomført «så raskt som mulig etter ankomst sykehus». Vi har pasienter som kommer inn med akutt sykdom. Hva er så raskt som mulig i denne situasjonen? Multifaktoriell kartlegging av fall krever mye av pasienten. Blant annet gangtest og gripestyrke er mye å forlange av en akutt syk pasient. Dessuten, ved akutt sykdom er funksjonsnedsettelse ofte forbigående. Funksjonen kommer seg når det akutte er behandlet. Er det riktig at en slik forbigående funksjonsnedsettelse forblir i journal? Bør vi heller foreta en utreisetest eller anbefale en slik test hos fastlegen, som vil være mer representativ for pasientens normale funksjon?

Ressurskrevende

Multifaktoriell kartlegging av fall er dessuten erfaringsmessig en svært ressurskrevende vurdering, ca 45 minutter per pasient. Gang det med antall pasienter over 65 år og vi på medisin vil snart ha bruk for to årsverk brukt til multifaktoriell kartlegging. Og det er før fallforebyggende tiltak er igangsatt. Er dette bærekraftig med den forventede helsepersonellmangelen?

I motsetning er dagens screening såpass tidseffektiv og pasientvennlig at vi klarer å gjennomføre den ved innkomst, og dermed raskt igangsette virksomme tiltak, slik som digitale tilsyn og andre enkle fallreduserende tiltak. Ettersom vår erfaring tilsier at fall skjer første døgn etter ankomst, så er det en slik strategi vi trenger på norske sykehus. Hvorfor har de nasjonale rådene utelatt en slik mer moderne tilnærming til ett stort problem?

Vi er sikker på at Helsedirektoratet hadde gode intensjoner med denne nasjonale veilederen. Men det virker ikke som helsedirektoratet har tatt innover seg at det helsepersonell i dag mest av alt trenger er smarte verktøy som hjelper til å prioritere bort oppgaver. Uten en rask screening med tilhørende raskt igangsatte tiltak tror vi at langt flere pasienter vil falle enn i dagens situasjon.

Ingen oppgitte interessekonflikte