Nasjonal koordinering kan styrke sikkerheten

Kronikk: Henriette Riley, førsteamanuensis ved UIT - Norges arktiske universitet og forskningsleder ved Psykisk helse og rusklinikken, Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN)
Ståle Bratland, høgskolelærer ved UIT
Thomas Hansen, universitetslektor ved UIT

EN REKKE MEDIER har de senere årene beskrevet en krevende hverdag hvor ambulansepersonell opplever vold og trusler på jobb. Før jul fortalte «Morten» til NRK om hvordan han ble forsøkt skadet med en skarp gjenstand og måtte fysisk ta kontroll over pasienten. Budskapet er gjennomgående, det ønskes mer kompetanse for å ivareta seg selv og pasientene.

Bildet som tegnes, stemmer i stor grad med konklusjoner fra Arbeidstilsynets rapport etter tilsyn med ambulansetjenesten i 2018–2019. Tjenesten var i liten grad forberedt på utfordringene ambulansepersonellet møter når pasienter opptrer truende eller voldelig. Risikovurdering, planer og forebyggende tiltak manglet.

Se også: Vil HOD forverre kvaliteten til ambulansetjenesten?

KRITISKE MØTER. Samfunnsansvaret med å levere akuttmedisinsk helsehjelp til befolkningen, omfatter flere utfordringer for ansattes sikkerhet. Ambulansepersonellet er ofte første møte med helsetjenestene for pasienter og pårørende i krise, hvor situasjon og tilstand er uavklart.

For å yte god helsehjelp, må ambulansepersonell tett på i ukjente og uavklarte omgivelser. Arbeidet består ofte av kontakt med mennesker i en svært sårbar situasjon med høyt stressnivå. Følelser og atferd kan komme til utrykk i form av aggresjon, sinne og forvirring.

UROVEKKENDE OMFANG. Årsaksforholdene er ofte komplekse og kan være komplikasjoner til medisinske tilstander, ha utgangspunkt i psykisk uhelse, livskrise eller være en konsekvens av ruspåvirkning. Omfanget av vold og trusler oppleves betydelig og urovekkende for ambulansepersonellet som utøver denne viktige samfunnsfunksjonen.

Pasienter som fremviser sterke uttrykk som aggresjon og trusler, står ofte i en situasjon preget av bunnløs redsel, fortvilelse eller virkelighetsbrist.

EN KREVENDE SPAGAT. Ambulansepersonell står på sin side i den krevende spagaten med å gi helsehjelp og samtidig ivareta sikkerhet for seg selv og sin kollega. Ambulansepersonellet har svært høy motivasjon for å yte hjelp til pasientene: Retten til helsehjelp sitter i ryggmargen, både moralsk og juridisk. Alternativet, ikke å hjelpe, har liten eller ingen tradisjon i norsk ambulansetjeneste. Høy motivasjon for å yte helsehjelp, kombinert med liten grad av forberedthet til å håndtere sterke følelser og truende atferd, er en sentral risikofaktor for uønskede hendelser.

I etterkant av Arbeidstilsynets rapport utviklet – eller kjøpte – hvert enkelt helseforetak egne bedriftsinterne kurs for å øke kompetansen og bevisstheten rundt vold og trusler i ambulansetjenesten. Initiativene var påkrevd, men gir etter vårt skjønn uønsket variasjon i kompetanse, prosedyrer og planer.

KOORDINERING. En nasjonal samordning er etter vår mening sterkt ønsket – og vil sikre enhetlig og kunnskapsbasert utvikling av ambulansetjenesten til det beste for pasienter og ansatte. Dette må vi løse i fellesskap. Arbeidsgivere, ansatte og utdanningsinstitusjoner må arbeide sammen for å utvikle kunnskap og kompetanse som bidrar til god pasientbehandling og økt sikkerhet.

Vi mener løsningene må være tilpasset ambulansetjenesten, og de må fremme dialog og ivareta sikkerhet. Det må defineres en tydelig grense og utvikles felles situasjonsforståelse for når oppdragene skal løses i samarbeid med politi.

Vi må følge prosessen med forskning for å sikre rett kurs. Arbeidet må intensiveres nå. Dette fortjener de ansatte og pasientene.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 02-utgaven.