Med rett til å ruse seg til døde?

LIDELSEN OG fortvilelsen rundt de få unge som har rusproblemer, er stor. Jo tidligere en kommer ut av problemene, desto bedre er fremtidsutsiktene. Hvorfor tar ikke barnevernstjenesten eller helsetjenesten kontrollen overfor den lille gruppen med barn og unge som har utviklet et rusmiddelproblem?

En mor til et barn tidlig i tenårene som står i fare for å ta livet av seg med rus, formidler i en kronikk på NRK Ytring et sterkt rop om hjelp. Under tittelen «Rett til å ruse seg til døde» spør hun om hvorfor hjelpeapparatet og politiet ikke griper inn.

VEIEN UT? Mindreårige som strever med egne rusmiddelproblemer er svært få, og bruken av illegale rusmidler er i det hele tatt lite utbredt blant ungdom. Det er derfor lett å se for seg at bruk av tvang kan være en bærekraftig løsning. Vi anerkjenner morens ønske om kontroll, og vi uttaler oss ikke om dette eksempelet konkret. Her kan det ha skjedd feilvurderinger. Vi vil synliggjøre dilemmaene og avveiingene hjelpeapparatet generelt står overfor unge med rusmiddelbruk.

Tvungen plassering i institusjon kan i noen tilfeller være starten på veien ut av rusmiddelproblemer, men langt ifra alltid. Rusmiddelproblemer handler om mer enn avhengighet, og unge menneskers liv er mer sammensatt enn det som omsorg og oppfølging innenfor strenge rammer kan tilby. Tvang kan i en del tilfeller kunne gjøre en vond situasjon vondere.

KASTEBALLER I SYSTEMET. Årsakene til at unge utvikler rusmiddelproblemer, er flere og ofte svært sammensatte. Vi vet for eksempel at foreldre med egne rusmiddelproblemer er en risikofaktor for at barnet selv utvikler rusmiddelproblemer. I Norge har om lag 100.000 barn foreldre som har et rusmiddelproblem, og mer enn 200.000 barn har foreldre som ruser seg slik at barna reagerer. Men rusmiddelproblemer skjer i alle slags familier, og også hos ungdom med gode individuelle forutsetninger. Det er likevel unge som har problemer i livet sitt, som i størst grad bruker rusmidler på en risikabel måte. Problemer som ensomhet og isolasjon, skolevansker og psykiske og psykososiale problemer.

Unge som strever med rusmidler, strever også med å være kasteballer mellom tjenestene. Maktløshet og ønsket om å gi hjelp, driver frem at den unge sendes videre.

La den unge få bli et sted. Det å bygge relasjon, skape tillit og lytte, krever at tjenestene beveger seg ut av sitt definerte ansvar og står i det over tid, men det kan oppleves fånyttes. Opphold i institusjon kan da bli et vurderingstema. Men i hvilke tilfeller går dette bra, og når er tvang aktuelt? Eksperimentering, rekreasjonsbruk, til fest eller ved avhengighet?

POLITIETS ROLLE? Vi kjenner ikke til hvor mange mindreårige som har et rusmiddelproblem, ikke minst hvem som vil utvikle det, men basert på den utbredte bruken er nok rusmiddelet alkohol størst. Alkohol gir grunnlag for noen betraktninger om politiets rolle.

På leting etter langere eller oppbevart alkohol, har politiet aldri ransaket foreldrenes hjem, eller sett gjennom meldingene til den fulle ungdommens mobil. Det har heller aldri skjedd at ungdom har blitt innbragt til politistasjonen for nakenransakelse på jakten etter skjulte flasker – eller blitt tvunget til promilletesting kun for å avsløre promille.

Alkoholavhengighet og rusatferden under promille er svært farlig, særlig for unge umodne hjerner, så hvorfor roper vi ikke om at politiet må få disse virkemidlene overfor full ungdom? Handler det om at vi forstår hvor inngripende og lite nyttig det er, stilt overfor et rusmiddel og en ungdomstid vi kjenner godt til selv? Tillater vi oss mer overfor det som er ukjent og som de fleste fordømmer? Vi må ikke tro at inngripende tvangsmidler er nødvendig for at politiet skal klare å fange opp og komme i dialog med unge som har det vanskelig. Hva skal vi i så fall gjøre med alkoholen?

INNGRIPENDE TILTAK. Uavhengig av type rusmidler er tvang og frihetsberøvelse i dag en mulighet for kommunene, men det er et svært inngripende tiltak og har potensielt mange skadelige virkninger. Hvor mange ungdommer kan vi forsvare å ha tvunget unødvendig inn i institusjonsopphold for å redde en ungdom – og til hvilke omkostninger for dem som tvangsbruken ikke ga et ønsket resultat for?

Sjansen for å lykkes med et tvungent opphold i institusjon er der, men også risikoen for å mislykkes. Unge på institusjon har vansker med å få og beholde venner, relasjonen til foreldrene kan bli skadet, stigmaet og skammen som noen unge erfarer kan ha mange skadelige virkninger på selvoppfattelse, identitet og troen på egen mestring. Tvang kan ikke vare livet ut, og for mange er veien tilbake til rusmidler kort etter endt opphold.

Barn får ikke rett hjelp til rett tid i dag. Tjenestenes evne til å utvikle kompetanse og møte utfordringene, må styrkes. Barn og unge må høres og involveres i dette forbedringsarbeidet, også på myndighetsnivå. Tvangstiltak må få bedre beslutningsprosesser, men svaret er ikke å senke den juridiske terskelen for tvang.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatterne oppgir ingen interessekonflikter, men Bjørn Roar Vagle opplyser at han var medlem av Tvangslovutvalget 2016-2019.

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 07-utgaven.