Sykehusenes politikk tvinger sykepleierstudenter til å velge bort masteroppgaven
Når kompetanse blir et spørsmål om økonomi.
Annonse kun for helsepersonell
Når spesialsykepleiere innen anestesi-, barne-, intensiv- eller operasjonssykepleie (ABIO) står overfor valget om å fullføre masterstudiet med en masteroppgave, eller å avslutte med videreutdanning uten masteroppgave, er det ikke nødvendigvis et spørsmål om akademiske ambisjoner eller personlig interesse. For mange handler det om økonomi. Sykehusenes politikk, hvor sykepleiere mottar lønn i en utdanningsstilling under videreutdanning, men ikke under arbeid med masteroppgave, tvinger studenter til å velge bort det som kan ha vært en målsetting om økt kompetanse og innsikt. I tillegg lønner sykehusene spesialsykepleiere ulikt. Enkelte sykehus gir lønn som spesialsykepleier uavhengig av om de har master eller ikke, mens noen sykehus gir høyere lønn til spesialsykepleiere med masterkompetanse.
En unødig hån mot utdanningssystemet
Det norske utdanningssystemet i høyere utdanning er formelt strukturert med bachelor-, master- og doktorgrad [1]. Hvert steg i systemet er designet for å gi studentene økt innsikt, forskningskompetanse og faglig dybde. At sykehusene har mulighet til og faktisk oppfordrer sykepleiere til å avslutte utdanningen etter videreutdanningen uten å få en mastergrad, framstår som en hån mot dette systemet. Det underminerer verdien av masterkompetanse og setter de akademiske ambisjonene til studenter på en prøve de ofte taper grunnet økonomisk press. Videreutdanninger gir kun karakterutskrift og studiepoeng, mens masterutdanning gir vitnemål for oppnådd mastergrad og mulighet for å ta en doktorgrad.
Konsekvenser for studenter og akademia
Annonse kun for helsepersonell
Fra studentenes perspektiv representerer dette en vanskelig konflikt mellom faglige ambisjoner og livets økonomiske realiteter. Sykepleiere som ønsker å skrive en masteroppgave, finner ofte at de ikke kan ta den økonomiske risikoen ved å avslutte lønnsstøtten. Dette fører til lavere gjennomføringsprosent på universitetene, som igjen påvirker institusjonenes evne til å oppfylle nasjonale krav om antall uteksaminerte mastergradsstudenter.
Pasientsikkerhet – En oversett dimensjon
Økt kompetanse hos sykepleiere er i siste instans en investering i pasientsikkerhet, og kan være forskjellen på liv og død i komplekse pasientsituasjoner. Pasientsikkerhet defineres som «vern mot unødig skade som følge av helsetjenestens ytelser eller mangel på ytelser» [2]. Når sykehus kun velger å sette søkelys på økonomi og kortsiktige bemanningsbehov, overser de den langsiktige verdien av masterutdannede spesialsykepleiere. Dette kan føre til en svekkelse av kapasiteten til å drive innovasjon og kritisk tenkning i helsevesenet, aspekter som er avgjørende for å håndtere fremtidige utfordringer i helsesektoren. Masterkompetanse der selvstendig bruk av aktuelle forskningsmetoder og gjennomføring av forsknings- og utviklingsprosjekter er en nødvendig kompetanse for å drive og utvikle faget spesialsykepleie videre til det beste for pasienter.
Veien videre – Hvem har ansvaret?
Universitetene har et ansvar for å tilby helhetlig utdanning, men står også overfor press fra regelverk og forskrifter om nasjonale retningslinjer for ABIO-utdanninger [3-6]. De nasjonale retningslinjene tillater studenter å avslutte masterprogrammet med kun videreutdanning, uten masteroppgave. Retningslinjene skal sikre at utdanningene samsvarer med tjenestenes og brukernes behov. Intensjonen om å tilpasse utdanningene til virkelighetens behov er positiv, men kan også føre til en nedprioritering av forskningsbasert dybdekompetanse som er essensiell for langsiktig utvikling og innovasjon i helsevesenet. Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse ved RETHOS samt Kunnskapsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Regionale helseforetak må revurdere de nasjonale retningslinjene og anerkjenne verdien av masterutdanning, ikke bare for studentene og universitetene, men hovedsakelig for pasientene. Innsatsen må fokusere på å endre de strukturene som begrenser utviklingen av en kompetanse som ikke bare dekker kortsiktige behov, men som bidrar til å sette søkelys og bygge et fremtidsrettet helsevesen.
Denne kronikken er et kall til handling for sykehus, universiteter og myndigheter: vi må sammen bygge et system som verdsetter og belønner akademisk innsats, til det beste for pasienter og vår fremtidige helse.
Vi har en mulighet til å reformere og forsterke vår helseutdanning, men det krever en kollektiv innsats fra alle berørte parter. Sykehusene må endre sin politikk, universitetene må fortsatt tilpasse seg, og myndighetene må støtte en utdanningsmodell som alene verdsetter spesialisering med masterkompetanse. For i bunn og grunn handler det ikke om sykepleiernes valg og faglige ambisjoner, men om vårt felles fremtidige helsevesen.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Annonse kun for helsepersonell
Referanser
1. Kunnskapsdepartementet. Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR). 2011; Available from: http://www.regjeringen.no/upload/KD/Vedlegg/Kompetanse/NKR2011mvedlegg.pdf.
2. Saunes, I.S., et al. Kartlegging av begrepet pasientsikkerhet ; Mapping of the concept of patient safety. 2010.
3. Kunnskapsdepartementet, Forskrift om nasjonal retningslinje for intensivsykepleierutdanning, Kunnskapsdepartementet, Editor. 2022, Kunnskapsdepartementet: Lovdata.
4. Kunnskapsdepartementet, Forskrift om nasjonal retningslinje for operasjonssykepleierutdanning,, Kunnskapsdepartementet, Editor. 2022.
5. Kunnskapsdepartementet, Forskrift om nasjonal retningslinje for anestesisykepleierutdanning,, Kunnskapsdepartementet, Editor. 2022.
6. Kunnskapsdepartementet, Forskrift om nasjonal retningslinje for barnesykepleierutdanning,, Kunnskapsdepartementet, Editor. 2022.
