Manglende fokus på kvalitet i offentlige anbud svekker helsetjenestene

Ventetidene ved norske sykehus går opp og antall fristbrudd har økt betydelig de siste årene. Regjeringen har rettet fokus mot problemet gjennom kampanjen Ventetidsløftet. Ved norske sykehus har man gjennom tiår redusert antall sengeplasser, som tilsier et behov for betydelig mer dagbehandling og poliklinisk utredning. Medisinen tilbyr også stadig mer kompleks behandling til en aldrende befolkning og kombinasjonen medfører et stort press på de offentlige sykehusene.

Det er derfor grunn til å tro at ventetidene ved poliklinikkene vil fortsette å øke og todelingen i det norske helsevesenet oppstår når pasienter som har rett til helsehjelp må vente lenge på utredning. Pasienter som har god økonomi vil kunne kjøpe seg forbi den offentlige køen, enten gjennom helprivate tilbud eller ved å tegne privat helseforsikring, slik nesten åtte hundre tusen nordmenn har gjort. Ventelisteløftet var et av hovedtema i helseministeren sin årlige helsetale femtende januar. Et av hovedtiltakene for å få ned ventetidene videre var intensivert kartlegging av kapasitet i det private. Helseforetakene har rammeavtaler med private leverandører for å holde ventetiden forsvarlig lav og dette er en veletablert praksis. Det er imidlertid overraskende både hvor ulikt slike anbud utformes i de fire helseregionene og hvor ensidig det tillates å fokusere på pris fremfor kvalitet. Mange anbud utlyses med korte frister, er av kort varighet, innbefatter lave volumer og med pris som i praksis eneste tildelingskriterium. Dette fremstår enda mer merkelig gitt den enorme økningen i kostnader knyttet til såkalte fristbruddpasienter de siste årene. Fristbruddpasienter utredes og behandles nemlig av leverandører hvor helseforetakene selv ikke har fremforhandlet avtaler og helseforetaket har i denne settingen liten kontroll på kvaliteten på tjenestene som leveres, mens prisene ofte er høyere.

Raskt voksende fagområde

Utviklingen innen fordøyelsessykdommer illustrerer godt mange av disse problemene. Fagområdet er blant de raskt voksende og har fått oppmerksomhet på grunn av det nasjonale screeningprogram for tykk- og endetarmskreft. Screeningprogrammet gir en stor økning i antall tarmundersøkelser i årene som kommer, forekomsten av tykktarmskreft vil øke i en aldrene befolkning, og man har stadig større behandlingsmuligheter via endoskopiske prosedyrer. Dette legger og vil legge beslag på mye av kapasiteten ved sykehusene i årene som kommer.

For at sykehusmiljøene skal kunne håndtere disse endringene trengs det avlastning og man ser siste årene at antall rammeavtaler i ulike helseforetak har økt. I mange av disse utlysningene vektlegges ikke personellets kvalifikasjoner utover minstekrav, og det kan brukes fagpersonell uten indremedisinsk bakgrunn og som ikke ville utført disse oppgavene ved offentlige sykehus. Det vektlegges ikke hvilket utstyr som benyttes og det stilles heller ingen krav til bruk av objektive kvalitetsparametere. Spesielt innen fordøyelsessykdommer er dette svært godt utviklet i form av Gastronet, et nasjonalt kvalitetsregister som kartlegger undersøkelsens kvalitet og pasienttilfredshet etter endoskopiske undersøkelser. Utredninger og vurderinger av lav kvalitet er selvsagt problematisk for pasientene. Det gir heller ingen gevinst for sykehusene, snarere tvert imot, som må gjøre revurderinger av de samme pasientene på et senere tidspunkt.

Kronikkforfatteren er tilknyttet Medicus, som leverer tjenester som de omtalt i kronikken gjennom en rammeavtale med Helse Midt-Norge. Utover dette er det ikke oppgitt interessekonflikter.