Man trenger ikke være perfekt for å være normal

Antallet ADHD-diagnoser øker raskt, og apotekene gikk i fjor tomme for medisiner som brukes i behandlingen. Hadde vi vært sikrere på hva økningen i ADHD skyldes, kunne vi satt inn behandling og tiltak som ville hatt god effekt. Der er vi dessverre ikke ennå. Vi må vise ekstra varsomhet da et stort antall av de som får behandling for ADHD er barn.

Økningen i antall diagnoser ser man både hos barn og voksne og utviklingen gjelder nasjonalt og internasjonalt. Økningen har vært størst blant jenter/kvinner.

ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorders) regnes som en nevroutviklingsforstyrrelse. Både arv og miljø kan spille inn. Diagnosen stilles på grunnlag av symptomer man forteller om og som blir observert. De viktigste symptomene er oppmerksomhetsvansker, uro og impulsivitet.

Mennesket er i stadig endring, men det er ikke sannsynlig at våre hjerner har endret seg så mye så raskt. Økningen i diagnostisering kan skyldes større oppmerksomhet rundt diagnosen. Det gjør at flere som trenger det får hjelp. Det er bra. Men det kan også være faktorer i miljøet som spiller inn og bidrar til å gjøre barn mer urolige og ukonsentrerte:

• Vi har ubegrenset tilgang på underholdning. Vi blir stadig avbrutt og det er slutt på å kjede seg.
• Vi lever i en verden som kan oppleves som utrygg.
• Frilek er viktig for barns utvikling, men barnas hverdag blir stadig mer voksenstyrt.
• Vi lever i et samfunn med økt krav om utdannelse, og det å være urolig og ukonsentrert blir sett på som et økende problem i en stillesittende skolehverdag.

Det normale kan bli sykeliggjort

Noen mennesker er veldig rolige og gode til å fokusere når det trengs, men det er ikke nødvendigvis slik gjennomsnittet er. Det er normalt at barn er urolige, og det kan være vanskelig å få dem til å sitte stille og gjøre som voksne vil. Det er også normalt å være litt rotete og ukonsentrert. Derfor er det alvorlig når barn får beskjed om at det er dem det er noe galt med, når det kanskje handler om miljøfaktorer eller nedsatt toleranse fra omgivelsene for normale variasjoner. Kanskje har vi begynt å sykeliggjøre normale fenomener.

Det er bra at stigma rundt psykiske lidelser er mindre og at kjente personer står frem i media med sine diagnoser, for eksempel ADHD. Denne positive utviklingen er derimot ikke uten en bismak. Tidligere var det et krav om at funksjonen måtte være nedsatt for at man kunne få en slik diagnose. Nå ser vi imidlertid tendenser til at personer med høyt funksjonsnivå står frem med diagnosen ADHD.

Foreldre «diagnostiserer» egne barn

Det er lett å finne mer eller mindre korrekte beskrivelser av ADHD-symptomer på nettet, og mange «diagnostiserer» seg selv eller barna sine, og kommer til helsetjenesten med en «bestilling».

Dersom foreldrene eller barnet selv tenker at de har ADHD, er det lett å bekrefte symptomer man blir spurt om. Det finnes ingen objektiv test, for eksempel en blodprøve, som kan avsløre sykdommen. Det er slik sett en fare for feildiagnostisering også i spesialisthelsetjenesten. Dette blir tydelig når vi ser at sjansen for å få en ADHD-diagnose varierer med hvor i landet du bor. Uro og konsentrasjonsvansker er dessuten uspesifikke symptomer, som kan være uttrykk for helt andre ting enn ADHD, eksempelvis traumer, omsorgssvikt eller andre psykiske lidelser.

Vi forventer medisiner

Ifølge nasjonale retningslinjer skal ikke medisiner være førstevalget i behandling av ADHD. Man skal først forsøke å tilrettelegge for å redusere problemene. I praksis fører imidlertid en ADHD-diagnose svært ofte til at man får medisiner, og mange forventer dette. De mest brukte er sentralstimulerende, amfetaminliknende stoffer. Brukt riktig kan disse medisinene være svært nyttige, men de er ikke uten bivirkninger. Mange sliter med kvalme og dårlig matlyst, hos noen i en slik grad at veksten hemmes. Noen opplever nedstemthet, angst eller økt aggresjon. Mange får høyere puls og blodtrykk, og nyere studier tyder på økt risiko for hjerte- og karsykdommer etter lengre tids bruk.

Noen kan også misbruke medisinene fordi de kan virke som slankemiddel. Brukt riktig gir de ikke ruseffekt, men det er mulig å få en rus om man tar høyere dose enn anbefalt. Man tolererer selvfølgelig mer bivirkninger dersom tilstanden man behandler er alvorlig, men når man begynner å behandle svært mange, også de med færre plager, bør man være mer kritisk til bivirkningene. Samtidig har vi et ekstra ansvar i forhold til barn, som ikke kan ta et selvstendig valg i forhold til behandling og som ofte ikke klarer å formidle de bivirkningene de opplever.

Vi må bli rausere

Som forskningsgruppe mener vi at riktig hjelp er viktig. Derfor må man stoppe opp og tenke seg om før man diagnostiserer et stort antall barn og gir dem medisiner som kan gi betydelige bivirkninger. Dersom uro og konsentrasjonsvansker har blitt et økende problem, bør vi først endre miljøet rundt barna, og vi bør tolerere ulikheter og være rausere i vår oppfatning om hva som er normalt. Vi trenger uansett mer kunnskap og forskning rundt denne tematikken slik at vi i fremtiden kan gi riktig behandling til de som trenger det, og unngå skadelig feilbehandling.

Forskningsgruppe Psykisk helse og familiesentrert omsorg ved Institutt for helsevitenskap, NTNU i Gjøvik:

Elisabeth Haug, psykiater og førsteamanuensis

Nina Beate Andfossen, førsteamanuensis

Lisa Victoria Burrell, forsker og postdoktor

Kari Kirkbakk Fjær, førstelektor

Siri Ødegaard Fossum, stipendiat

Wenke Iren Gamme, universitetslektor

Thomas Habtu, stipendiat

Bente Hamnes, førsteamanuensis

May Elin Juliusdatter Haug, stipendiat

Hege Skundberg Kletthagen, førsteamanuensis

Erna Helen Majormoen, stipendiat

Øyfrid Larsen Moen, førsteamanuensis

Agneta Schröder, professor

Anne Skoglund, stipendiat

Ingrid Hartveit Svendsen, førsteamanuensis

Ingunn Ulvestad, universitetslektor

Lisbeth Kjelsrud Aass, førsteamanuensis

Ingen oppgitte interessekonflikter