Livskvalitet eller vekst som mål for samfunnsutviklingen?

Regjeringen har bebudet en nasjonal livskvalitets strategi i løpet av året. Dette vil utløse behov og muligheter for ny politikk for å sikre innbyggernes livskvalitet eller «well-being» som det heter internasjonalt. Strategien vil utfordre vårt tradisjonelle hovedfokus på nasjonal økonomisk vekst, og vekst i innbyggertall og skatteinngang i kommunesektoren. Livskvalitet fremfor vekst må bli den nye målestokken for fremgang. Det vil kreve et fornyet og forsterket fokus på å stimulere sivilsamfunnets evne til å bygge sosial bærekraft, velferd og helsefremmende livsmiljøer for sine medborgere.

Hva er Livskvalitet?

I 2008 gav president Sarkozy i Frankrike tre ledende økonomer i oppdrag å utrede nye mål for samfunnsutviklingen. I New Zealand har den tidligere sjeføkonomen, en maori, lansert nye utviklingsmål for samfunnet. OECD og mange andre har også anbefalt livskvalitet som mål for fremgang i samfunnet.

Myndighetene i Norge måler også jevnlig livskvalitet  og planlegger oppdaterte analyser hvert fjerde år på samme måte som perspektivmeldingene drøfter den økonomiske utviklingen.

Livskvalitet dreier seg om hva som gjør livet godt å leve for hver enkelt, for familiene og for felleskapet i lokalsamfunnene og landet som helhet. Gjennom vår egen utvikling og sosiale evolusjon søker vi å dekke våre grunnleggende menneskelige behov. Rammebetingelser som gir frihet til egne valg nå og i fremtiden er avgjørende. Antonovsky og Fugelli har beskrevet «helsens grunnstoffer» som deltakelse, tilhørighet, motivasjon, mening og mestring med mer. Livskvalitet bygger på dette, og har også med dimensjoner som likeverd, verdighet, trygghet, rom for mangfold, miljø, naturlige omgivelser, meningsfylt og overkommelig arbeid og verdier og mål i livet. Vi kan se mange paralleller til arbeidet for bedre folkehelse og mental helse i forutsetningene for livskvalitet. Kommunehelseprofilene som presenteres jevnlig kan være både basis og modell for nye livskvalitetsprofiler for kommunene.

Offentlige tjenester kan ikke skape livskvalitet alene!

Det er åpenbart at livskvalitet ikke kan skapes av gode tjenestetilbud alene, verken offentlige eller private. Livskvalitet skapes i sivilsamfunnet og lokalsamfunnene mennesker imellom. Der bidrar frivillige organisasjoner, stiftelser, prosjekter, og ulike virksomheter på så mange måter til livskvalitet for de involverte. Norge har et stort antall frivillige organisasjoner og virksomheter som organiserer idrett, friluftsliv, kultur og mange andre typer aktiviteter. Dette gir livskvalitet både for både deltakere og organisatorer. Utfordringen er at terskelen for å bli med kan være høy for de som har psykososiale utfordringer og størst behov for å bli inkludert. Det er ofte nødvendig med målrettede tiltak for å nå utsatte grupper. Mange tilbyr lavterskel inkludering og støtte til sårbare grupper. Dette fremmer deres livskvalitet, ofte på avgjørende vis, og forebygger forverring til alvorlige psykososiale funksjonsforstyrrelser. Dette avlaster helsetjenesten på billig og effektivt vis.

Her kan kun nevnes noen få eksempler på floraen av flotte sosiale tiltak i sivilsamfunnet: Stiftelsen medvandrerne og Veien Ut organiserer aktiviteter for tidligere rusmisbrukere. NaKuHel har organisert helsefremmende aktiviteter og møteplasser for utsatte grupper i snart 30 år. LINK i Tromsø og andre steder ble organisert av Selvhjelp Norge som plutselig mistet sin støtte etter 15 år. «Bergtikjin» på Dokka skaper naturopplevelser for organisasjoner og utsatte grupper. Hospice Sangen er et livskvalitetsbevarende tilbud for alvorlig syke og døende som plutselig mistet sin finansiering . Det er reddet ut året, men trenger en varig ordning. Det må helsefelleskapet sørge for om de skal leve opp til sine målsetninger. Utallige andre tiltak burde vært nevnt og må ikke bli glemt, men anerkjent.

Hvordan lykkes med Livskvalitetsstrategien?

Skal man lykkes med livskvalitetsstrategien vil det være behov for ny politikk som kan inspirere og stimulere sivilsamfunnets store bidrag til livskvalitet og folkehelse. Direktoratet for økonomistyring (DFØ) påpeker på sine websider at forvaltningen må endre tankesett og tilnærming: «Problemenes kompleksitet innebærer at vi må tenke i et langt bredere perspektiv, som også omfatter å inkludere og bygge på samfunnets og borgernes ressurser og bidrag til å skape bærekraftige og robuste løsninger.» (Sitat fra Jocelyne Bourgon.) Det er da et paradoks at myndighetene i det siste har fjernet støtten til mange slike veletablerte og gode tiltak både i frivillig og privat sektor, ofte uten forvarsel eller rimelige overgangsordninger. Det har ført til at mye etablert kunnskap og erfaringskompetanse går tapt, og mange pasienter har mistet gode tilbud og mange engasjerte bidragsytere mister mulighet og motivasjon til å bidra til livskvalitet for sårbare grupper. DFØ har gitt føringer også i denne retningen, noe som har ført til en selvmotsigende offentlig praksis i strid med sitatet over.

Det hevdes at nye midler er lagt inn til lavterskeltilbud i kommunene. Men dette blir oftest konkurranseutsatte utlysninger av mer kortvarige prosjektmidler. Man kan ikke bygge og bevare kompetansemiljøer over tid med den typen finansiering. Mange utlysninger er også bundet til medlemsorganisasjoner. De gjør som oftest utmerket arbeid, men det er også en rekke viktige tilbud som ikke er slik organisert og dermed faller utenfor. Tiltak kan være organisert av kommunene, slik som frivillighetssentralene, eller som frivillige medlemsorganisasjoner, stiftelser eller AS. Organisasjonsformen er underordnet den verdiskapningen i form av livskvalitet de kan bidra med. Så lenge vi kan sikre oss at offentlige skattepenger går til sine vedtatte formål, og ikke til å bygge private formuer, bør myndighetene utvikle romslige og fleksible støtteordninger som stimulerer og stabiliserer sivilsamfunnets innsats for livskvalitet og folkehelse.

Nye målbilder og nye stimulanser må til!

Med livskvalitet som strategi, må stat og kommuner justere sine målbilder og vedta for eksempel FN’s bærekraftsmål og OECD’s livskvalitetsindikatorer som sine mål for politikkutformingen. Det må vedtas støttende ordninger og finansiering fra mange departementer og alle kommunestyrer for å utløse og vedlikeholde sivilsamfunnets avgjørende bidrag til livskvalitet. Med aktive stimulanser og god oppfølging fra myndigheter og fagmiljø vil dette være tiltak som kan gi avgjørende kostnadseffektive bidrag til livskvalitet og folkehelse.