Enorm utvikling for ADHD-medisiner

Man begynner ofte med det billigste og enkleste preparatet for barn, forteller foreningslederen.

Han mener det er viktig å ha gode retningslinjer for behandlingen også for voksne.

– Jeg tenker at dette er viktig å diskutere i større grad.

Mange av de voksne har allerede prøvd mye, for eksempel barnas medisiner.

De kan ha prøvd medisiner som kan kjøpes på gata, de har gjort et eller annet forsøk tidligere, og da tilpasser man ofte til hva de har allerede har prøvd, forklarer Lien.

Enklere å følge læreboka
Ifølge lederen i Norsk psykiatrisk forening har det vært en enorm utvikling med tanke på medisiner for ADHD, og det har kommet mange ulike typer.

– Det er tydelige retningslinjer for hva man skal prøve først, men det som har skjedd, er at vi bruker mye mer ADHD-medisiner hos voksne, og der er det litt vanskeligere å finne retningslinjer for hva man skal prøve først og sist.

Legemidlene har ikke bare ulike navn, men også ulike formuleringer med ulike angrepspunkter. De virker på ulike deler av hjernen.

– Hos barn er det enklere å følge læreboka. Hos voksne som allerede har forsøkt metylfenidat (Ritalin) uten effekt, kan man prøve andre stoffer som ofte er dyrere. I utgangspunktet er det metylfenidat man bør starte med.

«Har kommet som en kule»
Ifølge Joachim Frost, spesialist i klinisk farmakologi og overlege ved Avdeling for klinisk farmakologi ved St. Olavs hospital, har bruken av metylfenidat vært jevnt økende.

– Mens amfetaminpreparatene har kommet som en kule på toppen. Det finnes også en del andre typer som er mindre brukt.

Disse er begge sentralstimulerende midler, mens de øvrige midlene har andre virkningsmekanismer:

– Spesielt etter 2014, da de fikk markedsføringstillatelse og etter hvert refusjonsmulighet, har omsetningen på amfetaminpreparatene økt.

Hos barn og unge er kanskje behandlingen mer etablert i retningslinjene, antyder Frost.

– Men hvis vi ser på nytte og risiko, er jeg ikke overbevist om at det er bedre å gi det til barn og unge enn hos voksne. Hos barn er det et spørsmål om hvordan det påvirker utviklingen deres. Sentralnervesystemet er i full utvikling i den perioden de får behandling. Kanskje man overvurderer nytten og undervurderer risikoen?

Frost sier at etter hans forståelse mangler den økte bruken god vitenskapelig begrunnelse.

– Det er ingen spesiell grunn til å tro at det er mer ADHD i samfunnet nå enn for ti år siden, men det er veldig mye mer bruk av ADHD-medisiner nå enn da.

Nytteverdi versus ulemper
Frost forteller at i studier hvor man har fulgt de samme pasientene over tid, har man målt god effekt av medisinene i starten, men denne effekten ser ut til å avta etter relativt kort tid.

– Jo lengre tid man følger disse unge pasientene, desto mer usikker ser nytteverdien av medisinene ut til å være målt opp mot ulempene.

Han presiserer at dette gjelder på gruppenivå.

– Erfaringene hos den enkelte pasient kan variere. Av alle som prøver medisiner, er det noen som overhodet ikke liker det og slutter raskt, men noen opplever behandlingen som en redning. Hovedproblemet er, ifølge Frost, at man mangler god dokumentasjon for at de opplevde fordelene oppveier ulempene over tid.

Direkte effekter av sentralstimulerende midler er, ifølge Frost, redusert appetitt og forstyrret søvn.

– Dette kan føre til at barna blir dårligere regulert, med tanke på næringsinntak og hvile. Det er rapportert redusert lengdevekst hos barn som har fått medisiner over lengre tid, sammenlignet med barn som ikke har fått medisin. Da er det nærliggende å tenke at midlene påvirker den kroppslige utviklingen. Hvordan dette påvirker utviklingen av sentralnervesystemet, vet vi lite om, avrunder Frost.