Etikk-forskere: Staten bør overta behandling fra det private – på én betingelse

Skal du som pasient selv kunne betale for kostbar behandling i det private, for så få videreført behandlingen i det offentlige hvis den viser seg å ha effekt? Det er et av kjernespørsmålene i debatten om har utspilt seg etter at Statens helsetilsyn i sommer fattet vedtak i en sak om immunterapi-behandling av en pasient.

Over tid har det vært uklart hvordan det offentlige skal forholde seg til tjenester som pasienter selv betaler for hos private tilbydere. Derfor sendte helseminister Bent Høie i vår ut et hasteoppdrag til flere instanser for å innhente «prinsipielle vurderinger knyttet til bruk av resultater fra diagnostikk eller behandling fra private tjenesteleverandører».

Helsedirektoratet, de regionale helseforetakene, samt etikkforskere ved Universitetet i Oslo (UiO) ble bedt om svar på hasteoppdraget. Målet er å utforme en nasjonal standard for håndteringen av slike saker, oppga helseministeren til VG.

Nå har han fått svar.

Fra helsepolitikk til etikk

– Jeg var glad for at vi fikk oppdraget. Det er ikke så ofte helsepolitiske spørsmål blir definert som etikk, men her har departementet sett at det er ulike verdier og hensyn som står opp mot hverandre. Dette er vanskelige spørsmål hvor det egentlig ikke går an å sette streker under svaret, men hvor du likevel må konkludere, sier professor Reidun Førde ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo.

Sammen med kollegene Bjørn M. Hofmann og Morten Magelssen, har hun svart på forespørselen.

Les mer: Fikk nei til immunterapi – «uforsvarlig» mener Helsetilsynet

At bestillingen fra departementet hadde en kort tidsfrist, har ikke fått betydning for svaret, mener Førde.

– Det var et hasteoppdrag, men jeg tror ikke det har påvirket oss. Problemstillingen springer ut av den nye persontilpassede medisinen. Vi har forsøkt å holde oss på et prinsipielt plan og ikke gå inn i enkeltbehandlinger og enkeltsaker.

– Kan bli konkurranse mellom pasienter

Utprøvende behandling, persontilpasset medisin og bruk av biomarkører, blir spesielt trukket frem som eksempler hvor problemstillingen er særlig relevant.

Etikk-forskerne konkluderer med at det vil være galt å la pasientene få en direkte adgang til den offentlige helsetjenesten.

– Det bryter både med likebehandlingsprinsippet og prioriteringsretningslinjene. Det vil bety at dem som har ressurser og midler til å gå til det private får en egen inngang i det offentlige helsevesenet. Disse pasientene kan komme til å konkurrere med andre pasienter om ressursene, sier Førde.

– Det går an å argumentere for at disse pasientene blir kostnadseffektive fordi de har så god effekt, selv om behandlingen er veldig dyr. Men det er lite sikker kunnskap om for eksempel bivirkninger og hvorvidt pasientene har varig effekt.

Les mer: RHF-ene: Nei til egenfinansiert behandling, ja til diagnostikk

Kun på én betingelse, mener forskerne det kan rettferdiggjøres at pasientene får videre behandling i det offentlige.

– Det kan forsvares å la pasientene få behandlingen, hvis de kan inngå i et forskningsprosjekt, slik at vi kan få kunnskap som kommer andre pasienter til gode.

Hvis det ikke kan gis medisiner som del av en studie, bør pasientene ikke få behandlingen dekket.

– Vårt syn kan godt kritiseres, ved å spørre om vi ikke bryr oss om enkeltskjebnene, men det er et valg mellom pest og kolera. Vi mener det er viktig å slå ring rundt likebehandlingsprinsippet. Det handler om tilliten til velferdsstaten og fellesskapstankegangen.

Førde understreker at hun ikke har lest Statens helsetilsyns begrunnelse i vedtaket som ble fattet i sommer og derfor ikke vil kommentere dette.

Har ikke vurdert kostnadene

Forskningen bør gjøres mulig ved hjelp av nye tildelinger av midler, mener Førde.

– Har dere vurdert hvordan man kan gjøre dette i praksis på sykehusene? Har det vært gjort tidligere, eller andre steder enn i Norge?

– Det kjenner jeg ikke til.

Les mer: Advarer mot å sette likeverdsprinsipp i spill

– Gir det stor nok vitenskapelig verdi å studere enkeltpasienter på denne måten?

– Det kan du si, men en må iallfall tilstrebe å få så god kunnskap som en kan. Du kan ikke lage en placebo-gruppe, men du kan følge effekten og bivirkningene hos den enkelte pasient. Noe kunnskap kan du innhente.

– Kostnader ved legemidler er et viktig element i debatten. Har dere vurdert hva det vil koste å opprette kliniske studier og hvordan det kan finansieres?

– Nei, men dette er et felt som tvinger seg fram med voldsom kraft. Det skjer så mye nå, så jeg tror ikke vi kommer utenom å ta dette på alvor.