Alternative prisavtaler kan fremme tilgang til behandling

«Risikodeling er ikke et godt argument for nye prisavtaler», skriver professor Dag Morten Dalen i en kommentar til et frokostmøte om innovative prisavtaler i regi av Dagens Medisin. Han skriver: «Hvis helseforetakene (og industrien) ikke liker risiko, bør de velge en avtale med flat rabatt». Ja, flat rabatt bør være hovedregelen når helsetjenesten anskaffer legemidler, men det er nødvendig å avklare hva vi mener når vi snakker om «risikodeling» i forbindelse med alternative prisavtaler. Det virker på meg som om Dalen primært er opptatt av budsjettrisiko, dvs. at man vet hvor mange kroner helsetjenesten vil bruke på et gitt legemiddel (og følgelig hvor mye et selskap vil tjene på salget). Dette er ikke hovedsaken. Når vi er opptatt av alternative prisavtaler, skyldes dette først og fremst at slike avtaler kan være en mekanisme for å håndtere usikkerhet om dokumentert nytte (og følgelig også kostnadseffektivitet) av en ny behandling på lengre sikt.

Hovedsporet hvor flate rabatter egner seg godt er: Legemiddelselskapene fremskaffer sikker og pålitelig dokumentasjon av nytten ved nye legemidler gjennom randomiserte kliniske studier. Vi ser i slike studier at effekten av behandling på tvers av enkeltindivider kan variere, men store studier gir likevel pålitelige svar på gjennomsnittseffekten for den aktuelle gruppen. Når det foreligger god dokumentasjon, vil helsetjenesten ha et grunnlag for å vurdere hvilken nytte (og kostnadseffektivitet) en behandling vil ha hvis den innføres. Som regel gis behandling daglig eller med et fast intervall, og man kan avslutte behandlingen (og betalingen) hvis behandlingen over tid ikke viser seg å ha effekten man antok eller det kommer ny og bedre behandling.

Ekspertgruppen har anbefalt økning

Når kan alternative prisavtaler være aktuelt? Ekspertgruppen om tilgang og prioritering har anbefalt å øke bruken av prisavtaler for å håndtere usikkerhet om effekt og risiko, særlig ved sjeldne diagnoser. Bakgrunnen for anbefalingen er at vi som følge av den medisinske utviklingen, i økende grad, vil komme til å vurdere ny og innovativ behandling for små pasientgrupper. Det er i Norge innført – og vil innføres – genterapi som gis som en enkelt dose eller noen få doser. Det kan være snakk om behandling som kan koste flere titalls millioner kroner for en engangsdose til en pasient. Dette kan være i tråd med prioriteringskriteriene hvis behandlingen faktisk gir de helseeffektene man håper på. Utfordringen er at det gjerne mangler dokumentasjon om nytten (og sikkerheten) av behandlingen på lengre sikt. Studier kan inneholde et lite antall pasienter og det kan også være usikkerhet om effekter man ser i en studie gjelder for pasientgruppen som helhet.

Det kan være ønskelig å innføre ny og lovende behandling trass i usikkerhet om dokumentasjonen. I en slik situasjon er det ulike risikoer man må forholde seg til: 1) En flat rabatt som helsetjenesten kan akseptere gir ikke en pris selskapet mener er rimelig i lys av den mulige nytten, og det er risiko for at behandlingen ikke innføres, og 2) ved en eventuell innføring av behandlingen er det risiko for at helsetjenesten avviker fra prioriteringskriteriene og bruker penger på en lovende behandling som over tid ikke har den effekten man først antok. Tidlig i prosessen kan det være aktuelt å vurdere om en alternativ prisavtale kan være et aktuelt spor. Trolig bør vi snakke om alternative prisavtaler som en mekanisme for å håndtere usikkerhet, snarere enn som en mekanisme for «risikodeling».

Alternative prisavtaler kan ha ulike innretninger. De regionale helseforetakene besluttet i 2020 et rammeverk for alternative prisavtaler. I resultatbaserte avtaler, som er den formen avtale ekspertgruppen om tilgang og prioritering viser til, vil betalingen for behandlingen baseres på de effektene man ser av behandlingen over flere år. Det er krevende for alle parter å etablere slike avtaler, og det er krevende å følge de opp. Avtaler med flat rabatt bør være hovedregelen. Alternative prisavtaler kan vurderes for fremme tilgang til enkelte typer ny, lovende og innovativ behandling hvor det er usikkerhet om nytten på lengre sikt.

Ingen oppgitte interessekonflikter